Leve av landet

to menn med luer foran telt

To glade seilere – lettet over flatt føre igjen.

Har du først nådd en kyst, skrev Fridtjof Nansen, «må jo et hvert skikkeligt menneske kunne livberge sig ved jagt, enten det blir efter stort eller småt, bjørn eller tanglopper». Det kunne han med trygghet si etter å ha lagt på seg 10 kilo etter en vinter i ei sjøllaga steinhytte på Frans Josef Land. Tja, vi vet ikke helt. På to uker har vi knapt sett tegn til liv.

Men i dag, plutselig, så vi både moskus og rein – og relativt ferske isbjørnspor rundt et av selenes pustehull. Likevel er det et stykke fra slike observasjoner til mat på fatet. Og det er her vi lar oss imponere over alle jaktfortellingene fra polarhistoria. For eksempel da Helmer Hansen etter «kort tids jakt» kom tilbake med 13 rein – «et ganske smukt resultat for en enkelt mann», måtte Amundsen innrømme. Også Peder Ristvedt var i følge Godfred Hansen en framragende jeger: Han hadde lært av inuittene å trekke hodet ned mellom skuldrene og gå sakte mot byttet – «kun bevegende benene fra kneet og nedover». Siden han var kledd i pels, trodde reinen, i følge Hansen, at jegeren bare var en kamerat – og fortsatte derfor å grave etter mose…

Det har vært diskutert, i mange sammenhenger, hvordan noen ekspedisjoner kunne leve i overflod av jakt, mens Franklins menn omkom alle som en. Hadde det bare med antallet menn som skulle mettes? Ligger forskjellen i organiseringa av ekspedisjonen? Amundsen hadde for eksempel rekruttert mannskap som hadde erfaring fra jakt og fangstliv, mens britene utrustet militære ekspedisjoner med medbrakt proviant. En annen forklaring, hevder enkelte, er at jaktforholdene var dårlige da Franklins menn slepte seg sørover.

Men vi er altså ikke her for å leve av landet. Vi har heller ikke umiddelbart behov for det. Det er fortsatt godt med mat i pulkene – og vi har nok en gang fått Fasting-spesial smørblanding til middag. Vi er jo her for å seile – og det har vi endelig fått gjort i dag. Lite vind, men nok til å få den største dragen i lufta. Utrolig god stemning i laget da Ulvang klokket oss inn på 28 kilometer. Nesten dobbelt så mye som de tre foregående dagene til sammen.

Fram og tilbake, fram og tilbake…
Skal vi gå...?