Allen Kalut kan kunsten å bygge iglo, men er ikke helt fornøyd med assistentene sine.

– Amundsen hadde respekt for oss. Allen Kalut retter seg i ryggen og tørker svetta fra panna. – Han brukte skinnklærne våre. Også behandlet oss bra. Franklin, derimot, fortsetter han når han har lettet antrekket, – han hadde ikke mye respekt for vårt folk. Kanskje derfor det gikk som det gikk.

Vi er på seljakt. Med harpun og tålmodighet som våpen. Alan har forklart at det var eneste måte å overleve vinteren på; å stå som isbjørnen bøyd over selens pustehull i isen – musestille – også: et nådeløst hugg når selen til slutt må trekke pusten.

Vi har tatt en pause fra den monotone stirringa i isen og overtalt Allen til å bygge en iglo. Betingelsen er at vi sager blokkene. Han har gjort det før. Han er født i en iglo. Og levde på slikt tradisjonelt vis til myndighetene kom og hentet ham som seksåring. Da ble han satt på et fly til skolebenken i Inuvik, forferdelig langt unna.

Vår reise i Nordvestpassasjen går mot slutten – og reinkjøttet i igloen til Allen står som et verdig punktum på en eventyrlig ferd. Reisa har vært kald og til tider utfordrende. Men den har først og fremst satt alle historiene vi har lest inn i et landskap. Og vi har ingen problemer med å forstå at folk har slitt her oppe. Ingen! Vi har tilsvarende beundring for alle som har mestret elementene. Først og fremst de som har levd her, som familien til Allen. Men også for de som har overlevd her, for en kortere periode, som karene om bord på «Gjøa».

Vi har stadig diskutert det Allen snakker om; om forholdet mellom Amundsen og inuittene. Det er liten tvil om at han lærte mye her. Og han ønsket å lære mye her. Han så at den magnetiske nordpolens beboere hadde viktig kunnskap å lære bort. De hadde snowhow – for å bruke tittelen på ei utstilling i Tromsø som viser hvordan polarheltene søkte kunnskap hos arktiske urfolk. Dette utgangspunktet for å møte den fremmede kulturen, at du skjønner at de som bor her mestre elementene bedre enn noen andre, gjorde nok sitt til at Amundsen omtalte inuittene i langt mer positive ordelag enn det mange hadde gjort før ham.

Og siden vi først er ute og bygger Iglo, og Allen er misfornøyd med de ujevne blokkene vi sager, passer det å avslutte med historien om da Amundsen og Helmer Hansen skulle bygge ei snøhytte på en av sine sledereiser. «I førstningen fulgte eskimoene oss med nysgjerrige blikk». Men det varte ikke lenge for de ble lattermilde.«De lo, så jeg trodde de skulde bli syke; tårene trillet dem av øinene, de vred sig av latter, hev sig og hylte.» Til slutt tilbydde de å overta hele arbeidet – «men måtte rett som det var stanse for å le igjen ved tanken på vår dumhet.» Amundsen innså at han måtte lære byggekunsten skikkelig. Her hadde han alle muligheter. Han hadde en dyktig læremester som het Teraiu. Og: «Sne hadde vi nok av, tid også.»

Det er fortsatt nok av snø her, men tida vår er ute. I morgen flyr vi sørover. Takk for følget!

The post Snowhow appeared first on Nordvestpassasjen.

Foto: Kulturhistorisk museum, UiO

Buksene i reinsdyrskinn er laget som ytterplagg for vinterbruk. Legg spesielt merke til bruken av farger og vekslingen mellom mørke og lyse felter. I dag lages festklær i stoff med samme type fargeskift og mønstre.

Fra etnografisk tilvekstkatalog 1907:

15806. Bukse af langhaaret rensdyrskind, nedentil med hvid kantning. Oventil trækkebaand. Længde fra midten af den øverste kant bag til den nederste kant af høire bens indside ca. 82 cm.

The post Bukser appeared first on Nordvestpassasjen.

Strålende veir. Klart & stille Det holder sig imidlertid koldt ca ÷ 20°. Igår aftes kom atter en stor flok eskimoer hertil. De reiser igjen imorgen, da de kun skulde se om vi levede bra. De er ude på sælfangst idag. «Ojara» med kone reiste til Navjalo imorges på torskefiske. Ugpik & Kabloka kom med eskimoerne igår aftes. Jeg har imidlertid gjort dem opmærksom på, at de må reise imorgen. De bor her hos mig. Kabloka skal snart ha sin første. Hun er pudsig at se. Hun har dekoreret bule svullen med perler. Inden man ser selve Kabloka kommer der således en mægtig perledekoration svævende. – Solen har – trods den lave tempr. – hat en stor inflydelse idag. Vi er alle mere & mindre solbrændte. Flyttede ind på Edlerhøiden idag. – Udbyttet af sælfangsten idag var en voksen sæl & en unge. Har byttet til mig iaften et sælskind med spæk for et hugjern og en del laks.

The post 26. april 1905 appeared first on Nordvestpassasjen.

Historikere i arbeid.

Han har gjort det til sitt livsprosjekt å kartlegge hva den muntlige inuittradisjonen sier om Franklin-mysteriet. Louie Kamookak er lærer og historiker her i Gjøahavn. Og får i dag mye av æren for at «Erebus»-funnet var mulig. Hvorfor heter ei øy Umiaqtalik, som betyr: «Det er en båt der»? Slike og andre inuittiske vitnesbyrd var med på å snevre inn leiteområdet såpass mye at moderne søkemetoder gjorde det oppsiktvekkende funnet i 2014. – Det vil få stor betydning for Gjøahavn. Forhåpentligvis får vi et nytt opplevelsessenter for å vise fram skatter som hentes opp fra dypet. Funnet er viktig for Canada – og for oss i Nunavut.

Louie bretter ut kartet. Han har mye å fortelle oss. Hvor de fire ulike folkegruppene i området har levd og hatt sine fangsfelt. Hvor inuittene skal ha møtt Franklin før han døde. Hvor forundret de innfødte var da de så den hvite mann begrave sine døde. Eller gjorde de om til stein, som det heter i tradisjonen. Og Louie forteller om hvordan de lokale ble vettskremt da de forsto at de fremmede spiste sine kamerater i desperasjonen.

Tradisjonen forteller også en hel del om møtet med Amundsen. Om hvordan inuittene i området lenge overbeviste hverandre om at rifleskuddene de hørte måtte være smell i isen. Om hvordan Amundsen reagerte overraskende medgjørlig da han fersket noen innfødte i tyverier. Hvordan enkelte karer på Gjøa var interessert i å bytte bort kniver mot kvinner. Og ikke minst den søte historien om hvordan folk klødde seg i hodet da de så sporene etter «Gjøa»-karene i snøen. De var ikke fra et dyr. De var heller ikke fra folk. For menneskespor var runde etter kamikker og ikke firkantet i tuppen. Louie blar videre i et upublisert manus, med mange historier fra andre polfarere. Han lover at det snart skal publiseres!

– Og hvor ligger «Terror», spør historikeren? – Her, svarer Louie, og peker ut av kartet, vestover mot Victoriaøya.

The post Hva tradisjonen forteller appeared first on Nordvestpassasjen.

Foto: Kulturhistorisk museum, UiO

Spekkposen er laget for oppbevaring av selspekk. Amundsen beskriver disse posene og snakker om spekket som brukes som brensel i lamper. I Gjøahavn i dag snakker de gamle om hvordan disse posene ble brukt til å lage gjæret selspekk i. Det er en delikatesse det stadig settes stor pris på, enten den lages i helflådde selskinn eller i plastbokser.

Fra etnografisk tilvekstkatalog 1907:

16107. Spækpose, forfærdiget af en raa sælhud, med aabning langs efter bugen. Mellem baglufferne fastbundet et ben til posens ophængning, til hovedenden fastbundet en snor, der tjener samme formaal. Længde ca. 1 m. Kong Williams land.

 

The post Spekkpose appeared first on Nordvestpassasjen.

Liden N Elig bris ca. ÷ 18° imorges. Jeg blev idag færdig i Zschau Iglu. W. begyndte igjen idag i «det absolute». H. & Talunakto byggede i form. observatorium på Edler toppen i fundamentalretningen. Jeg flytter derop i morgen. – Det har været klart i dag, så vi har fåt tørket en stor del. – En Netchillifamilie kom hertil i gåraftes – Ojara med kone. Vi havde i form. verktøi inspektion & tog det vi havde brug for i Chr. kisten over i Olsen kisten. De overflødige ting benyttet jeg til byttesager. Olsen kisten er nu fuldpakket. – Atikleura fik igår to sæl – mor & unge – i et stød. Dette hænder sjelden. Jeg har byttet til mig skind & spæk af ham.

The post 25. april 1905 appeared first on Nordvestpassasjen.

Tørkakjøttekspert Ulvang kan ikke få gitt nok komplimenter til presten for moskuskjøttet.

Nydelig vær her på King William Island i dag, for de som måtte lure. Knallblå himmel, 20 minusgrader og bare en liten trekk fra nordvest. Riktignok lite som tyder på vår i lufta, selv om kalenderen viser slutten av april. Men så har vi også kommet til den kaldeste plassen i verden, skal vi tro en mann vi treffer på gata. – Hvorfor kommer dere hit? Hvorfor reiser dere heller ikke til California?

Vi seiler oss en tur på havna. Ser oss omkring. Orienterer oss mot gamle kart. Birkelands Høj, Aksel Steens Høj, Fram Næs, Lindstrøms Elv. Vi prøver å finne hvor den magnetiske stasjonen sto på land, og der skuta lå, 50 meter fra strandkanten.

På vår rundtur treffer vi en hyggelig kar som holder på å laste av skuteren og bære jaktutstyret inn i den katolske kirka. Det er presten som har vært på langtur. Vi blir stående å småprate på trappa, før han blir såpass kald på ørene at han inviterer oss inn i presteboligen på en kopp te.

Lukazs Zajac er fra Polen og har vært prest her i Gjøahavn i tre år. Han stortrives, sier han med et bredt smil. – Det var lett å få denne jobben, ingen vil ha den. Han går i fryseren og finner fram tørket moskuskjøtt. Selvskutt og selvlaget. Selvsagt. – Jeg handler sjelden mat i butikken. Det meste fanger jeg selv. Det går opp for oss at vi snakker med en storfanger og storfisker. Moskus, rein, sel – og fisk i alle varianter. Han har funnet sin store lidenskap her på sin nordlige post. Og han har gått en god skole hos lokale jegere. – Men de er det ikke mange igjen av, sukker Lukazs. Ingen lever av jakt på heltid. Og dagens unger vil ikke en gang spise mat fra naturen. De vil ha junkfood fra kafeen.

Samtalen går fra lystige fortellinger om storviltjakt på King William Island og laksefiske på fastlandssida til en mer mollstemt skildring av de sosiale forholdene i byen. Prestens ord bryter med det gatebildet vi hadde dannet oss. Enorm arbeidsløshet, store barnekull i tidlig alder, selvmord, alkoholisme og vold. Også bingo og spillegalskapen mange lider av. Men presten er nyansert. Han ser de klassiske postkoloniale utfordringene. Han skjønner det er behov for stimuleringstiltak, men er skeptisk til om politikken fungerer. Han har mye å si om lokaldemokratiet. Og om hvordan innfødte og tilflyttere ser på hverandre.

Han synes det er mest trist at folkene blir så fjerne fra det livet besteforeldrene levde – og den naturen de lever midt oppe i. Vi har nesten tømt posen med moskuskjøtt. Men før vi går må presten vise oss jaktvåpnene sine. Vi lover å komme til messe i morgen.

Vi svinger innom coopen for å gjøre noen småærend. Idet frityrlukta fra nugget wings slår i mot oss og folk kommer bærende på store pappkasser med Pepsi-cola, streifer et Amundsen-sitat bloggforfatteren: «Mitt beste ønske for våre venner netchjilli-eskimoene er, at civilisasjonen aldri må nå dem».

The post Fangstmannpresten appeared first on Nordvestpassasjen.