Teltduken blafret voldsomt da vi våknet. Nordlig kulingen med bakkefokk suste ut over isen. Vi så et par ganger på hverandre – og et par ganger til – før vi bestemte oss for å prøve. Sikten var såpass stusselig at vi bandt oss i rekke og heise kun ett seil. Det verst tenkelige i disse omgivelsene er å komme bort fra hverandre. Det var mer enn nok kraft i det ene seilet til tre menn og seks pulker.

Sikten bedret seg i takt med gleden av å sløre mellom isbaksten, etter hvert bak hvert vårt lille seil. Men midt i fasinasjonen over det storslagne, blir en også litt alvorstungen når en tenker på alle som har slitt i disse barske omgivelsene. Nordavinden, som er vår motor sørover, har vært den verste fiende for forliste polfarere i desperat kamp for å rekke varmere strøk. Nansen skrev om alle som ofret sine liv i utforskningen av Arktis: «Mitt i toget kommer et langt følge på hundrede og tredve mand slitende paa tunge båter og slæder tilbake mot syd, men de stuper som de går, blir alle liggende, en efter en, og merker veien med sine lik — det er Franklins mænd.»

Vi kommer garantert tilbake til Franklin og hans menn, men tanken på deres skjebne forsvant raskt da vi oppdaget at vi på nytt hadde fått ødelagt en pulk.

Vi bruker slike moderne plastakebrett som er velprøvd i polarområdene. De tåler mye, men vi har åpenbart gitt de i overkant med juling – i denne kulda. Nå er vi nettopp ferdig med fem timers reparasjon av tre pulker. Vi tror og håper vi har gjort en såpass bra spjelkejobb at de holder sammen resten av turen. God natt!