Snowhow
Vår reise i Nordvestpassasjen går mot slutten – og reinkjøttet i igloen til Allen står som et verdig punktum på en eventyrlig ferd. Reisa har vært kald og til tider utfordrende. Men den har først og fremst satt alle historiene vi har lest inn i et landskap. Og vi har ingen problemer med å forstå at folk har slitt her oppe.
Hva tradisjonen forteller
Han har gjort det til sitt livsprosjekt å kartlegge hva den muntlige inuittradisjonen sier om Franklin-mysteriet. Louie Kamookak er lærer og historiker her i Gjøahavn. Louie bretter ut kartet. Han har mye å fortelle oss.
Fangstmannpresten
Vi treffer fangstmannpresten som inviterer oss inn på en kopp te. Samtalen går fra lystige fortellinger og mer mollstemt skildring av de sosiale forholdene i Gjøhavn.
Amundsens fem hoder
Det står fem bronsjebyster av Amundsen rundt om i verden, på steder med tilknytning til Amundsens liv. Modellen til bystene ble tilfeldigvis funnet nedstøvet i et antikvariat i USA, og skal etter sigende være den eneste statuen Amundsen satt levende modell for, i Seattle i 1921. Bystene står i Ny-Ålesund, Nome, Hobart, Tromsø og Gjøahavn.
Gjøahavn
Nå sitter vi nydusjet på hvert vårt hotellrom i Gjøahavn, med reine klær, varme fingre og tørre ulltrøyer. Dette kan knapt kalles en ekspedisjonsblogg. Kanskje vi er over i reisesjangeren – for ei lita stund?
Første natt i hus!
Vi har nå reist mil etter mil i et terreng som er så flatt og med så få landemerker, at det er en gåte for oss i GPS-generasjonen at folk før oss klarte å navigere på fornuftig vis her. Dessuten, og her ligger mye av «Gjøa»-ekspedisjonens misjon, er kompasset ikke mye å stole på.
Storispassasjen
Navnet «Storis» skremte oss litt. En bloggleser kunne informere oss om at navnet sannsynligvis kommer fra en US Coast Guard Cutter med samme navn. På 1950-tallet var «Storis» med på å legge Distant Early Warning-linja. Og skipet ble det første fra USA som seilte hele Nordvestpassasjen.
Mens vi venter på nordvesten
Vi har stelt fingrer som har sprukket i kulda og smurt de med betennelsesdempende salve. En av gutta har til og med skifta til reservetrusa. Også har vi hatt en lang prat om Amundsens motiver med «Gjøa»-ekspedisjonen.
Skal vi gå…?
Canadierne fant i 2014 vraket etter det ene av Franklins to skip. Spørsmålet om hva som egentlig skjedde har aldri sluppet taket. Og nå, altså, ligger en hel båt på elleve meters dypt vann og venter på å bli utforsket.
Leve av landet
Vi lar oss imponere over alle jaktfortellingene fra polarhistoria. Noen levde i overflod av jakt, mens andre omkom. Hadde det med antallet menn som skulle mettes? Ligger forskjellen i organiseringa av ekspedisjonen?
Fram og tilbake, fram og tilbake…
Hele følelsesregisteret har vært i sving. Alt fra finnmarksgloser som ikke gjør seg i en blogg – til voksne, svette og skjeggete menn som klemmer hverandre i gledesrus over å ha funnet veien ut av islabyrinten.
Fast i isen
Lette til sinns dro vi vårt umulige lass videre og så hvordan vanskelig is åpnet seg for oss. Men alt har sin ende, også kanalen vi fulgte. Så her sitter vi. Litt rådville. Skal vi snu og gå tilbake, for å seile lengre sør – eller støte gjennom steinura i morgen?
Man Hauling
Uten ski og trekkende på tunge pulker, har det flere ganger falt kommentarer om at dette vi nå driver er den noble form for «man hauling». Et begrep som ikke finnes på norsk.
Tilbake i isbaksen
Tanken på at det fantes folk på en av de to radarstasjonene på Jenny Lind ble for fristende. Kanskje var det mulig å invitere seg selv på en kaffekok og litt varme…
Litt mer sjokoladekake
Praten går ellers innom det meste her i teltet. Og arendalitten på laget vil gjerne høre historien om hvilke bidrag Arendals største sønn gjorde i utforskninga av Nordvestpassasjen: Jens Munk opplevde eventyr som få andre.
Gjennom isbaksen
Isbaksen er vanvittig flott å se på, med sine uendelige formasjoner, men gud så vanskelig å forsere med skiseil og haltende pulker.
På veg ut i Victoriastredet
Tanken på skjebnen til alle de som har slitt i disse barske omgivelsene forsvant raskt da vi oppdaget at vi på nytt hadde fått ødelagt en pulk.
Endelig seiler vi slør
Når vi rimer ned, hutrer og fryser – har vi mange ganger spurt oss selv hvordan polarpionerene holdt ut i kulda. Og hvordan klarte inuittene å overleve her? Selv om vi har både dun, gore-tex og alt anna flott utstyr – er det flere ganger vi kunne ønsket oss klær som var utviklet for disse forhold.
Haakon VII Kyst
Vi er ikke bekymret for om føret skal holde – men vi har så mye anna vi vil oppleve på denne ferden, at vi heller vil bruke tida på å følge sporene mot Gjøahavn enn å bakse mot naturkreftene her nord. Takk for oss, Haakon VII Kyst!
I dag gikk det trått
Og da vi endelig hadde startet – og seil ca 15 kilometer, var det en av gutta som hadde glemt kamerabagen et sted i isøde… Vi skal ikke nevne navn, men det var hverken Jan eller Harald Dag.