I dag gikk det trått

To glade finnere av en kamerabag i isødet. Fotografen av bildet var nok enda gladere.

Gliden her borte er forferdelig. De knirker i skien når seilet setter fart. Det er et under at pulkene i det hele tatt beveger seg. Det er det tråeste skiføret selv Vegard har testet. Og det sier sitt. Amundsen mente snøen i Antarktis var som å kjøre slede gjennom Sahara. Han kunne nok sagt det samme da han var i disse strøk, men her lærte han av inuittene å legge et islag under sledemeiene for bedre gli. Men det var altså ikke gliden som var tråest i dag. Det meste gikk egentlig lit på tverke. Vi skal ikke gå i detalj, men det dreier seg om ting som velting av ei vanngryte i teltet, varming av forfrosne tær og reparasjon av isbjørnalarmen. Alt dette før vi hadde kommet av sted. Og da vi endelig hadde startet – og seil ca 15 kilometer, var det en av gutta som hadde glemt kamerabagen et sted i isødet… Vi skal ikke nevne navn, men det var hverken Jan eller Harald Dag. Heldigvis lager de tunge pulkene våre såpass merker i den harde snøen at vi klarte å følge sporene nøyaktig til stedet en litt glemsk finnmarking hadde plassert kamera.

Vi konkluderte med at dag seks må anses som en teknisk justeringsdag – og slo leir. Det er fortsatt frisk og kald. -30 og tolv sekundmeter vind rett fra nord. Vi satser på at morgendagen glir lettere.