Man Hauling

Mannen og isen

Vi sitter i teltet. Har spist en deilig Fasting-spesial: bacon, smør, fløte, krydder og riss med ekstra smør. Jan spiller Hellbillies på iPhonen og Vegard leser siste nytt om leitinga etter Franklins skip «Erebus». Det har vært vindstille i dag – absolutt vindstille. Selv ikke den største dragen i veden hadde lettet fra bakken. Og det er like greit, for rundt oss ser det ut som gudene har kastet stein. Her hadde det knapt vært mulig å seile en meter. Vi burde egentlig ikke være forundret over at det er uryddig is her i Victoriastredet. Det var her Franklins to skip måtte gi tapt for ismassen. Og det var dette stredet Amundsen unngikk, og som ble nøkkelen til hans suksess. Men vi hadde informasjon om at den ruta vi nå følger skulle være grei, selv med seil. Men altså ikke i år. Derfor ble også vi pulktrekkere… Det har vært en tung dag. Det kan vi si uten særlig overdrivelse. Åtte timer foran pulkene ga den nette distanse av 4,5 kilometer. Vegard mente vi led av samme syndrom som Amundsen, etter han var ferdig med Rossisen i Antarktis: «Det føltes helt uvant at gaa paa ski, skjønt jeg nu hadde tilbakelagt 620 km. paa dem. Vi hadde snørekjørt hele veien og var nu lite trænet.»

Vi har følt oss litt som engelskmenn i dag. Må nesten innrømme det. Uten ski og trekkende på tunge pulker, har det flere ganger falt kommentarer om at dette vi nå driver er den noble form for «man hauling». Et begrep som ikke finnes på norsk. Men som understreker slitet i å trekke sin egen opp-pakning – uten hjelp av for eksempel bikkjer. Dette har vært et sentralt emne i framstillinga av Scott og Amundsen i Antarktis. Det ærefulle slitet har nok vært høyere skattet hos britene, kan det se ut som – uten at vi i teltet kan gi en fullverdig analyse av fenomenet her vi er i ferd med å skli ned i soveposen. Vi bare vet at vi ikke er særlig interessert i slik pulktrekking. For oss er det større ære – og komfort – å suse over de arktiske vidder. Vi håper derfor på snarlig flatt terreng og god seilvind.