Tilbake i isbaksen

På toppen av Jenny Lind – og den nye, ubemanna, radarstasjonen.

Det ble likevel en kveldsøkt på oss i går. For å være helt ærlig: Tanken på at det fantes folk på en av de to radarstasjonene på Jenny Lind ble for fristende. Kanskje var det mulig å invitere seg selv på en kaffekok og litt varme… Den første stasjonen, som vi skjønte er den nye, ligger på toppen av øya. Etter en frisk seilas kunne vi konstatere at den var 100 prosent ubemannet. Den neste, som lå ved havet, er fysisk jevnet ved jorden. Denne stasjonen ble bygget på midten av 1950-tallet og var en del av Distant Early Warning Line eller DEW. Et nordlig varslingssystem som skulle følge med på om sovjetiske bomber var på veg. Den gamle stasjonen ble lagt ned på 1990-tallet – og canadiske miljømyndigheter har senere ryddet opp alt som fantes av miljøgifter fra den kalde krigs tidsalder. Den nye stasjonen, for de som måtte være interessert, er en del av NWS Short Range Radar. Denne åpnet i 1991.

Vi har lovet at vi ikke skal skrive mer om våre pulkproblemer. Men framdriften blir sånn passe når vi bruker like mye tid på fiksing som på seiling. Og siste skrik på reperasjonsfronten er å bruke skifeller som lappesaker. Det forbedrer ikke gliden, for å si det forsiktig, og vi mister mulighet til å gå på skiene om vinden skulle spakne. Men det er egentlig en unødvendig bekymring, for en klarer seg fint uten: «Eskimoen brukte intet som ski, snesko eller lignende», skrev Amundsen da han første gang var på tur sammen med inuitene, «idet den hårdt sammenføkne sne holdt dem opp. Og jeg hadde min fylle hyre med å følge dem på skiene.»

Vi ligger et godt stykke ut i Victoriastredet. Har møtt på isbaksen, men har stor tro på at vi finner veien gjennom den i løpet av morgendagen.