Litt mer sjokoladekake

Vegard studerer ruta videre – via eldre veibeskrivelse.

Siden John Cabot i 1497 satt sin fot på Labradorkysten av Newfoundland, har det vært gjort ufattelige mange forsøk på å finne sjøveien til Asia nord for det amerikanske fastlandet. Vi sitter på nordspissen av øya Jenny Lind – oppkalt etter «den svenske nattergal», operasangeren Jenny Mari Lind (1820–1887. Ute er det tett som i en sekk, så det er tvilsomt vi kommer videre i dag. MEN temperaturen har steget med nesten 20 grader. Vegard kom stormende inn i teltet etter et dobesøk: «Gutter den er sommer ute! Kun -11! Blir det varmere nå, må vi legge på klister.» Vi sitter i teltet og ordner opp i utstyret og studerer kart. Vi leser Godfred Hansens beskrivelse av ruta tilbake Gjøahavn. Da de krysset Victoriastredet, var oppdraget også å finne en farbar veg videre  vestover for Gjøa. De hadde selvsagt ikke med loddeutstyr, men ved å lese isbaksen kunne de anta hvor det var dybder og grunner. På denne vegen gjorde de også viktige nyoppdagelser, blant annet så de ei øygruppe de kalte for Nordenskiölds øyer, etter den store svenske polfareren. Det er for så vidt en interessant observasjon å se på alle navnene etter Godfred Hansen og Peder Ristvedts reise. De er ikke utelukkende norske. Flere er danske, men også svenske. Dette er kanskje litt uvanlig når vi vet hvordan polar navngiving har vært brukt til å nasjonalisere landskap. Dette må studeres nærmere, men det er vanskelig å gjøre fra et telt med begrenset bibliotek…

Praten går ellers innom det meste her i teltet. Og arendalitten på laget vil gjerne høre historien om hvilke bidrag Arendals største sønn gjorde i utforskninga av Nordvestpassasjen: Jens Munk opplevde eventyr som få andre. Som 12-åring dro han til sjøs. Han reiste til England og Portugal og slo seg ned i Brasil. I 1609 dro han med den dansknorske marinen til Novaja Zemlja på en ferd som endte i forlis. Kongen i København hadde polare ambisjoner på denne tida, og året etter var Munk med for å finne Nordøstpassasjen til Asia. Vanskelig is stoppa forsøket, men Christian IV så også vestover, og i 1919 gav han Munk i oppgave å lede en ekspedisjon med to skip for å finne Nordvestpassasjen. De seilte inn i Hudson Bay, som viste seg å være ei blindgate. Skutene frøs fast og vinteren enda i mareritt. Av 65 sjøfolk døde 62 av skjørbuk. 4. juli 1620 skrev Munk sitt testament, men han kunne spart seg bryet. Saman med to andre overlevende klarte han å få løs den ene skuta fra isen, og etter 67 dramatiske døgn over Atlanterhavet skvulpa de i land på Vestlandet, tannlause, fillete og med havarert rigg.

Vi venter litt på været. Kanskje blir det en ettermiddagsøkt, men først en ny kopp kaffe – og litt mer av den fantastiske sjokoladekaka som døtrene til Vegard har bakt til oss!