Mens vi venter på nordvesten

Finnmarkingen tørker fottøyet sitt i vårsola.

Det er et noe merkelig liv, vil nok noen synes, dette skiseilerlivet. Vi våkner til det perfekte turværet. Steikende solskinn, -19 grader og litt nysnø på bakken. Silkeføre, egentlig. Men frustrerende vindstille. Heldigvis er håp i sikte. Utpå dagen skal det komme vindt fra nordvest.

Vi har presset i oss mer kaffe denne formiddagen enn på resten av turen til sammen. Vi har stelt fingrer som har sprukket i kulda og smurt de med betennelsesdempende salve. En av gutta har til og med skifta til reservetrusa. Også har vi hatt en lang prat om Roald Amundsen og hans motiver med «Gjøa»-ekspedisjonen. Ja, han ble den første som førte ei og samme skute gjennom hele Nordvestpassasjen. Men han var ikke den første som reiste gjennom hele passasjen. Det hadde Robert McClure gjort i 1850–53, men da med både skip og over land. Amundsen selv ga Franklin og hans menn ære å være de egentlige oppdager av denne forbindelsen mellom Atlanterhavet og Stillehavet: «La oss reise dem et minne, varigere enn nogen bautastein: Erkjennelsen av, at de var de første oppdagere av Nordvestpassasjen.» Også var det alle de som mente Franklins ekspedisjon egentlig var overflødig, for han skulle jo bare føre sammen leden som Parry hadde funnet fra øst med den Cook og andre hadde kartlagt fra vest.

Amundsen løste denne forbindelsen med å gå øst av King William Island i stedet for det isfylte (jo, takk) Victoriastredet. Men, og her kommer det som gjør at «Gjøa»-ekspedisjonen ikke bare var en ferd gjennom Nordvestpassasjen. Da Amundsen kom på sørsida av King William Island, så han bare åpent vann: «Vestover lå Simpsonstredet fullstendig isfritt. Nordvestpassasjen var således åpen for oss.» Men i stedet for på elegant vis å krone 400 års kamp om denne sjøveien med en rask gjennomseiling på noen uker, svingte Amundsen hardt styrbord – til «den fineste lille havn, som finnes i verden!» Amundsen hadde nemlig andre oppdrag enn bare å seile ei skute vestover: «vi hadde først og fremst til mål for oss å skaffe beskjed om den magnetiske nordpol – også fikk passasjen stå hen som det mindre viktige». Dessuten fikk Amundsen stor interesse for folkene som bodde i området. Kanskje dette kulturmøtet også er med på å forklare at han ikke bare ble én, men valgte å bli to vintre på plassen som den dag i dag heter Gjøahavn – eller Gjoahaven i disse farvann.

Nå ryktes det fra yttersida, fra en rastløs finnmarking, at det trekker litt i lufta. Det gjelder å være klare når vinden kommer, mener han. Da er det ikke anna å gjøre enn å sende dagens tekst og pakke sammen.