Storispassasjen

Blå og rød kite i lufta med menn og pulker på slep

Seiling i solnedgang – i et lilla-blått kveldslys.

Dagens problemstilling: hvor rett imot skal vinden være før det lønner seg å ligge i teltet? Skipper Jan tegner og forklarer – og regner grader i hodet. Han kommer til at vi kan komme ei mil nærmere målet om vi seiler fire. Han regner litt til. Og kommer til at det uansett er bedre å seile enn å gå. Det er alle enig i. Men vi vet vinden skal dreie i løpet av det neste døgnet – så spørsmålet er fortsatt: skal vi ligge eller skal vi slite i motvinden? Frontene er omtrent som de var den dagen det var vindstille. Finnmarkingene er ute og sjekker vindretningen hver halvtime, mens de to sørlendingene har krøpet godt ned i soveposene.

Ifølge satellittbildet har vi et parti med vanskelig is i igjen – i Storis Passage. Men på et punkt ser det greit ut å komme gjennom. Nødvendigheten av å treffe dette punktet, veier tungt i diskusjonen – og gjør at vi fortsatt ligger i teltet. Navnet «Storis» skremte oss litt. Kommer det fra norsk eller dansk – og betyr det rett og slett «stor is»? Vi har svært begrensede muligheter til å sjekke slike ting via vår iridium-forbindelse, men en ivrig bloggleser kunne informere oss om at navnet sannsynligvis kommer fra en US Coast Guard Cutter med samme navn. Skipet, med isbryterkapasitet, ble bygd under andre verdenskrig for å gå i farvannet rundt Grønland. Det skulle egentlig døpes «Eskimo», men State Department, ble i følge våre kilder, bekymret for at inuittene ville finne navnet for støtende. Derfor ble det danske ordet «Storis» valg. På 1950-tallet var «Storis» med på å legge den tidligere omtalte Distant Early Warning-linja. Og skipet ble det første fra USA som seilte hele Nordvestpassasjen.

Vi så i alle fall ikke mye stor is da vi seilte hit i går ettermiddag. Like etter klokka fire var det såpass bevegelse i lufta at vi ga den store dragen en sjanse – montert med ekstra lange liner. Den lettet – og i høyden var det nok vind til å dra oss elegant gjennom solnedgangen – i et lilla-blått kveldslys denne bloggforfatteren aldri har sett maken til. Kalde og fornøyde slo vi leir i måneskinnet etter 28 kilometer, i like mange minusgrader.

Nå har kokken Fasting våkna. Han nynner til «Ei krasafaren steinbu» og tilbyr oss smørgratinert bacongryte. Ingen dårlig ventemeny. Så får vi se om vi for første gang på turen får to netter på samme teltplass – eller om vindendringer kommer i løpet av ettermiddagen slik at vi seiler inn i Terror Bay til King William Island.

Mens vi venter på nordvesten
Første natt i hus!