Første natt i hus!

Raske menn over isen

Vegard hadde sett det, men holdt kjeft. Han hadde sett et grønt telt-symbol på GPS-en ved inngangen til Simpsonstredet. Plutselig la han kursen opp mot en ny radarstasjon – lignende den vi hadde besøkt på Jenny Lind. Men med én stor forskjell. Her står en åpen konteiner med to brisker og en madrass. Enkleste, enkleste sort av selvbetjent hytte, men gud så fantastisk etter 19 netter i telt. Så her sitter vi, oppreist!, og puster lettet ut etter sju og ei halv mil på knappe åtte timer.

Nå skal vi bare seile gjennom «Gjøa»-karenes hjemmeområde før vi etter åtte mil kan svinge inn i Amundsens kjære havn. «Efterhånden, som vi rykket frem, kjente vi jo flere og flere detaljer i landskapet. Kysten inntil stredesnevringen hadde vi hyppig besøkt», skrev Godtfred Hansen da han var på samme sted som vi er nå – etter drøye tre måneders sledetur, «[vi] følte oss næsten som hjemme». Det vil være en overdrivelse å si at vi føler oss særlig hjemme, selv om vi nå beveger oss inn i et kystlandskap som faktisk er mulig å kjenne igjen fra kartet. Vi har nå reist mil etter mil i et terreng som er så flatt og med så få landemerker, at det er en gåte for oss i GPS-generasjonen at folk før oss klarte å navigere på fornuftig vis her. Dessuten, og her ligger mye av «Gjøa»-ekspedisjonens misjon, er kompasset ikke mye å stole på. Som det står advarende på moderne canadiske kart: «The magnetic compass may be erratic in this area».

Varmen fra to primuser begynner å sette seg i konteiner-veggene. Jan tar av boblebuksa for første gang på turen og sjenker en ny kopp kaffe. Varmen, sammen med turens siste framkommer, løsner også på snakkeredskapet til historikeren: –Det er lett å se på Roald Amundsen som en kar som bare var ute etter polare rekorder, begynner han, Sørpolen er et tydelig eksempel på at kappløpet, ønsket om å være først, var det som drev ham. Det samme er hans evige jag etter å fly til Nordpolen på 1920-tallet. Og han fikk alle de fire polare triumfer, før han ga seg: Begge passasjene og begge polene. Men vi må ikke lese dette rekordjaget inn i «Gjøa»-ekspedisjonen. Da Amundsen la fra kai i den lille skuta med 13 hestekrefters motor, var ho også lasta med vitenskapelige problemstillinger. Nansen hadde gitt Amundsen i oppgave å ta vannprøver – og bedt han måle havdybder. Og ikke minst hadde Amundsen selv vært hos professor George von Neumayer i Hamburg og studert magnetisme. Det ble tatt systematiske målinger under hele oppholdet i Gjøahavn – og 26. april 1904 nådde Amundsen og Ristvedt den posisjonen Ross hadde målt polpunktet på i 1831. Tre uker senere fant de posisjonen for det daværende polpunktet. Dette var første gang noen beviste at de magnetiske poler faktisk beveget seg. En slik fastsetting hadde stor betydning for all navigasjon på dette tidspunktet.

Amundsen besto prøven med å gjøre «Gjøa» til et vitenskapelig tokt. Nansen var fornøyd: ekspedisjonen hadde vært svært viktig for «videnskap, for Norge, for skandinavisk forskning». Like etter fikk Amundsen låne «Fram» for å legge ut på ei enda viktigere reise, til Polhavet. Som Nansen uttrykte det i 1908: «Om denne Amundsens plan tror jeg vi uden overdrivelse kan sige, at det er den største og i sit maal vigtigste plan til en arktisk forskerfærd, som er forelagt dette selskab, og jeg tror jeg kan lægge til: alle geografiske selskaber.» Denne ekspedisjonen endte som kjent i et kappløp om Sørpolen…

Men det er en annen historie. Nå er vi i Amundsens tidlige karriere – og kanskje rekker vi allerede i morgen stedet som virkelig formet Roald Amundsen til den store polarfareren han ble – Gjøahavn.