Gjøahavn
Dette blir ikke en teltblogg. Ikke en gang en konteinerblogg. Nå sitter vi nydusjet på hvert vårt hotellrom i Gjøahavn, med reine klær, varme fingre og tørre ulltrøyer. Dette kan knapt kalles en ekspedisjonsblogg. Kanskje vi er over i reisesjangeren – for ei lita stund?
Men, for all del, det har virkelig vært en frisk dag. Med stiv kuling og bakkefokk burde vi kanskje blitt i konteineren ved radarstasjonen på Gladman Point, men dragningen mot nettopp denne tempererte tilværelsen ble for sterk. Og selv om Ulvang nesten føyk til himmels da han løftet seilet i dag morges, var det ingen som tenkte på å snu. Sju timer og åttifem kilometer seinere senket vi klutene mellom husene i Gjøahavn.
Det har vært et spennende eventyr så langt; ei innholdsrik reise i et røft land. Terrenget er flatt og horisonten uendelig. Det forrykker våre tilvante begreper om størrelser. Det som lenge ser ut som et stort fjell viser seg å være en liten holme. Iskoss og skavler gjør at landskapet alltid er i endring. Også lyset da – som er veldig på denne årstida. Bilder som har satt varige avtrykk på netthinna.
Vi har snakket om å fortsette til Kugaaruk. Men vi har, som tidligere nevnt, hatt problemer med pulkene. Etter reparasjoner holdt de sammen til vi kom hit, men vi kan ikke legge ut igjen uten å erstatte de. Vi får se hva som er mulig å få til. Uansett blir vi noen dager her i Gjøahavn, kanskje med kortere seilturer ut herifra. Vi har mye vi skal se – og ikke minst mange vi vil treffe. Og vi kan love at vi ikke skal nærme oss lokalbefolkningen på samme vis som Amundsen gjorde, første gang det kom inuitter mot skuta: «Det eneste rette var fra først av å betrakte de kommende som fiender», og en krigsplan ble lagt. «Med to mann skulde jeg gå fienden i møte». Hansen og Lund meldte seg som frivillige. Magasinene ble fylt i geværene og Amundsen strammet seg opp så godt han kunne, «rettet mig i buksen, gjorde et regelmentert heltom og kommanderte fremad – marsj». Spenningen steg, sannsynligvis i begge leirer, inntil Amundsen husket på ordet «teima» – og det «skriker jeg av mine lunger fulle kraft». Inuittene bråstanset, skal vi tro Amundsens gjenfortelling, og svarte med «maniki-tu-mi!». Freden var sluttet – «vi skriker alle i munnen på hverandre, omfavner og klapper, og jeg vet ikke på hvilke side gleden er størst».
Nå tar vi kvelden, i seng med dyne, men bloggen fortsetter så lenge vi er her i Nunavut, Canadas nordligste region – enten den kommer fra telt eller hotell…