Amundsens fem hoder

Tre menn sitter på huk rundt en byste av Roald Amundsen

Vi fant Amundsen-bysten til slutt – på samfunnshuset.

– Ja, vi har lest om turen deres på Facebook, sier Sony Porter – en eldre kar med jerveskinnskrave vi møter på samvirkekafeen. Men hva som har stått om oss, får vi egentlig aldri klarhet i – for plutselig er det noen rundt bordet som oppdager skallene Harald Dag og Vegard har på føttene, og de vekker minst like stor oppmerksomhet her som de gjorde i Cambridge Bay. Og Sony vil ikke bare se på skallene, han vil undersøke hvordan de sømmer skinnene på andre sida av atlanteren. Vegard må derfor ta av seg på føttene, slik at sennagrasset fyker rundt i lokalet. – Også må dere ta bilde av oss, sier Sony, – og legge på Facebook.

Det har vært en hyggelig dag i den lille arktiske byen på om lag 1200 mennesker, oppkalt etter Amundsens skip, men først bosatt da misjonen kom hit på 1920-tallet og stedet vokste fram som et handelsmarked. Været har riktignok ikke vært det helt store. Både flyplassen og barneskolen er stengt. Men barske skiseglere tåler såpass når vi bare skal gå mellom kulturarvsenteret, skolen, politistasjonen, sjølstyrekontoret og ferskkjøttutsalget. Og over alt har vi blitt møtt med det samme vennlige smilet – og et: «I love your nice caribou shoes!»

Vi har også leita etter Amundsens hode i dag, som vi visste skulle være her i byen et sted. Det står fem bronsjebyster av Amundsen rundt om i verden, på steder med tilknytning til Amundsens liv. Modellen til bystene ble tilfeldigvis funnet nedstøvet i et antikvariat i USA, og skal etter sigende være den eneste statuen Amundsen satt levende modell for, i Seattle i 1921. Den første bysta ble avduket i mai 1976 av Helge Ingstad i Ny Ålesund, 50 år etter luftskipet Norge tok av herfra. Den neste i Nome i Alaska. Denne skulle egentlig vært plassert i Teller, hvor luftskipet landet, men i Nome ville den nok bli sett av flere. I Hobart står en statue siden dette var første havn Amundsen kom til etter Sørpolen. Bysta i Tromsø, utenfor Polarmuseet, kom opp i forbindelse med byens 200-års jubileum i juni 1994. Også kom den siste hit til Gjøhavn i 1996. Men den finner vi ikke. Vi leiter på alle naturlige plasser, foran alle betydningsfulle bygg, før noen endelig kan fortelle oss at bysta står inne i Samfunnshuset. I gangen, litt henslengt foran døra til storsalen, hvor det skal være ungdomsdisko i kveld og bingo i morgen. Den har stått ute, men på grunn av ombygging står den midlertidig her.

Her på samfunnshuset treffer vi Yvonne. Hun har mye å fortelle. Sterk historie om egen oppvekst. Hvordan hun ble adoptert bort – den gang en ikke trengte papirer for slikt, som hun uttrykte det. Hvordan hun flyttet hit med snøskuter som lita jente fra Repulse Bay. Hun husker godt den lange turen på sleden. Også forteller hun med stor entusiasme om egne barn og adopterte unger, og om egne barnebarn som bor hos henne. Er vi heldige blir vi invitert hjem til henne på middag – om det er i orden for ektemannen. Men det kan ikke bli i morgen – for da skal hun på bingoen med storpremie i potten.

Gjøahavn
Fangstmannpresten