Fangstmannpresten

Tørkakjøttekspert Ulvang kan ikke få gitt nok komplimenter til presten for moskuskjøttet.

Nydelig vær her på King William Island i dag, for de som måtte lure. Knallblå himmel, 20 minusgrader og bare en liten trekk fra nordvest. Riktignok lite som tyder på vår i lufta, selv om kalenderen viser slutten av april. Men så har vi også kommet til den kaldeste plassen i verden, skal vi tro en mann vi treffer på gata. – Hvorfor kommer dere hit? Hvorfor reiser dere heller ikke til California?

Vi seiler oss en tur på havna. Ser oss omkring. Orienterer oss mot gamle kart. Birkelands Høj, Aksel Steens Høj, Fram Næs, Lindstrøms Elv. Vi prøver å finne hvor den magnetiske stasjonen sto på land, og der skuta lå, 50 meter fra strandkanten.

På vår rundtur treffer vi en hyggelig kar som holder på å laste av skuteren og bære jaktutstyret inn i den katolske kirka. Det er presten som har vært på langtur. Vi blir stående å småprate på trappa, før han blir såpass kald på ørene at han inviterer oss inn i presteboligen på en kopp te.

Lukazs Zajac er fra Polen og har vært prest her i Gjøahavn i tre år. Han stortrives, sier han med et bredt smil. – Det var lett å få denne jobben, ingen vil ha den. Han går i fryseren og finner fram tørket moskuskjøtt. Selvskutt og selvlaget. Selvsagt. – Jeg handler sjelden mat i butikken. Det meste fanger jeg selv. Det går opp for oss at vi snakker med en storfanger og storfisker. Moskus, rein, sel – og fisk i alle varianter. Han har funnet sin store lidenskap her på sin nordlige post. Og han har gått en god skole hos lokale jegere. – Men de er det ikke mange igjen av, sukker Lukazs. Ingen lever av jakt på heltid. Og dagens unger vil ikke en gang spise mat fra naturen. De vil ha junkfood fra kafeen.

Samtalen går fra lystige fortellinger om storviltjakt på King William Island og laksefiske på fastlandssida til en mer mollstemt skildring av de sosiale forholdene i byen. Prestens ord bryter med det gatebildet vi hadde dannet oss. Enorm arbeidsløshet, store barnekull i tidlig alder, selvmord, alkoholisme og vold. Også bingo og spillegalskapen mange lider av. Men presten er nyansert. Han ser de klassiske postkoloniale utfordringene. Han skjønner det er behov for stimuleringstiltak, men er skeptisk til om politikken fungerer. Han har mye å si om lokaldemokratiet. Og om hvordan innfødte og tilflyttere ser på hverandre.

Han synes det er mest trist at folkene blir så fjerne fra det livet besteforeldrene levde – og den naturen de lever midt oppe i. Vi har nesten tømt posen med moskuskjøtt. Men før vi går må presten vise oss jaktvåpnene sine. Vi lover å komme til messe i morgen.

Vi svinger innom coopen for å gjøre noen småærend. Idet frityrlukta fra nugget wings slår i mot oss og folk kommer bærende på store pappkasser med Pepsi-cola, streifer et Amundsen-sitat bloggforfatteren: «Mitt beste ønske for våre venner netchjilli-eskimoene er, at civilisasjonen aldri må nå dem».