Skal vi gå…?
Kos i hytteveggen – mens vi venter på vind.
Bloggforfatteren våknet i dag til en diskusjon om teltduken blafret. En diskusjon som kun er av akademisk interesse – for seiling blir det uansett ikke under slike forhold. Frokostdiskusjonen var mer reell: skulle vi gå eller bli liggende og vente på vind? Et helt vanlig dilemma for turseglere. I vårt tremannstelt sto to posisjoner mot hverandre. Hva var vitsen med å slite seg ut for noen få kilometer, når vi kan segle samme distanse på noen minutter når vinden kommer tilbake? Pulktrekkerposisjonen vant – i fem kilometer. Så her ligger vi, på en av de sørligliste holmene i øyriket som har fått navn etter polarvitenskapens høyborg på 1800-tallet: Royal Geographical Society. Så nå er det vent-og-se-om-vinden-kommer-posisjonen som har tatt føringen – og har værtjenesten yr.no rett, vil det være vindstille i morgen også. Men så kommer kulingen!
Mellomposisjonen er ganske fornøyd. En lang ettermiddag med solvarmt telt gjør bloggskriving til en hyggelig opplevelse. Dessuten har vi for første gang på turen ligget i soveposene og slappet av, drukket kaffe, spist på tørkakjøttet vi kjøpte på gata i Cambridge Bay – og kost oss med resten av sjokoladekaka fra Maridalen. Det er så hyggelig stemning at selv skiløperen ser ut til å ha glemt bekymringa for manglende tilbakelagte kilometer.
Og praten går i de fleste retninger. Alt fra ising i dunsoveposer, til lading av solcellebatterier – og, selvsagt, om ulike polarhistoriske tema. Og for alt vi vet, ligger vi mer eller mindre over Franklins skip Erebus. For de som ikke kjenner den siste vending i Franklin-mysteriet: canadierne fant i 2014 vraket etter det ene av Franklins to skip. Etter intens leiting. Det var en verdensnyhet. Men det er hemmelig hvor funnet ble gjort – for å unngå at uvedkommende skal dykke ned og forsyne seg.
I 1854 ble det offisielt erklært at Franklin og hans menn var omkommet, men enka Lady Lane Franklin var ikke fornøyd med uvissheten om hva som hadde skjedd, og betalte for nye leiteaksjoner. I to år var McClinton ute og søkte – og kom hjem med meldinger fra to varder på vestsida av King William Island, like over stredet vi skal passere når vi får vind i seilene. I tillegg fant han en pakke med uleselige brev. Men han kom også tilbake med mindre ærefulle fortellingene, fortalt av inuittene – brutale historier om galskap blant menn som ikke mestret elementene. Selv om britenes øyner fra midten av 1850-tallet rettet seg mot Krim og krigshandlingene der, og interessen for passasjen i nord gradvis forsvant, har spørsmålet om hva som egentlig skjedde aldri sluppet taket. Og nå, altså, ligger en hel båt på elleve meters dypt vann og venter på å bli utforsket.
Dessuten, har vi forstått enkelte mener, er funnet kjærkomment for canadiske myndigheter. Det kan fort havne på UNESCOs verdensarvliste – noe som kan styrke et canadisk syn om at Nordvestpassasjen er canadisk territorialfarvann og ikke et internasjonalt strede – som er USAs posisjon. Det store spørsmålet er om passasjen en dag skulle bli aktuell for kommersiell skipstrafikk. Men her sporer diskusjonen av i teltet. Storpolitikk ser ut til å være vanskelig å kombinere med det enkle friluftsliv – dessuten har sola gått ned, temperaturen synker, datamaskinen skriker på mer strøm – og bloggforfatteren fryser på fingrene.
