Endelig seiler vi slør
Siste leir på Victorie Island. Fortsatt under -30, men nesten påskestemning når det er vindstille.
«Jeg elsker å seile og vil ikke bruke det opp», jeg nynner på Odd Børresens Sjømannsvise mens vi suser over Collinson halvøy. I dag var en flott dag for oss polare skiseilere – endelig kunne vi slippe seilene med vinden og tilbakelegge fem raske mil før ettermiddagen møtte oss med vindstille innerst i Albert Edvard Bay. Vi hadde fulgt Hansen og Ristvedts rute ned mellom det som i litteraturen beskrives som fjell. Vel, sandhauger er nok mer dekkende, men store nok til at dansken Godfred Hansen ga dem navn etter kvinner han kjente: Johanne, Elisabeth, Ellen, Lilli Alice og Jutta. Det er ingen i dag som vet hvem disse kvinnene var. Og de står heller ikke på canadiske kart – til forskjell fra de navnene han satte etter prominente menn langs kysten nordover (med unntak av de kongelige). Vi har slått vår siste leir på Victoria Island. Nå venter havisen oss og kryssing av Victoriastredet.
Det har vært, som vi har antydet opptil flere ganger, ei frisk uke. Og det er ikke alltid like enkelt å kle seg rett når du seiler i slike temperaturer. Vi må ha mer klær på enn når vi går på ski, men samtidig er det såpass fysisk krevende at en fort blir for varm. Når vi rimer ned, hutrer og fryser – har vi mange ganger spurt oss selv hvordan polarpionerene holdt ut i kulda. Og hvordan klarte inuittene å overleve her? Roald Amundsen var svært opptatt av nettopp det siste. Etter sitt opphold i Gjøahavn var hans erfaring «at eskimodrakten om vinteren i disse egne står langt over våre europeiske klær». Og han var samtidig overbevist om at ingenting av utrustningen var tilfeldig. Derfor måtte han bruke klærne på samme måte som inuitene: «Saavel anorakkerne som bukserne er ofte kantet med frynser. I begyndelsen, inden ekspeditionens medlemmer endnu var blit helt vant til eskimodragten og havde trukket i den for alvor, syntes mange av os, det var naragtig for voksne mandfolk som os at gaa med frynsepynt paa dragten, og skar dem derfor av. Jeg havde dog mine betænkeligheder ved dette, da jeg allerede havde faat syn for, at intet ved eskimoernes dragt eller indretninger i det hele var uten sin mening eller nytte — og lot dem derfor sitte trods de andres haansmil. Men den, som ler sidst, ler bedst: en vakker dag begyndte de anorakker, hvor frynserne var avskaaret, at rulle sig opover og vilde snart ha kunnet gjøre tjeneste som halsskjærf, hvis ikke frynserne var kommet paa igjen i en fart».
Selv om vi har både dun, gore-tex og alt anna flott utstyr – er det flere ganger vi kunne ønsket oss klær som var utviklet for disse forhold. Vi skulle levd med frynsene…
