Snowhow

Allen Kalut kan kunsten å bygge iglo, men er ikke helt fornøyd med assistentene sine.

– Amundsen hadde respekt for oss. Allen Kalut retter seg i ryggen og tørker svetta fra panna. – Han brukte skinnklærne våre. Også behandlet oss bra. Franklin, derimot, fortsetter han når han har lettet antrekket, – han hadde ikke mye respekt for vårt folk. Kanskje derfor det gikk som det gikk.

Vi er på seljakt. Med harpun og tålmodighet som våpen. Alan har forklart at det var eneste måte å overleve vinteren på; å stå som isbjørnen bøyd over selens pustehull i isen – musestille – også: et nådeløst hugg når selen til slutt må trekke pusten.

Vi har tatt en pause fra den monotone stirringa i isen og overtalt Allen til å bygge en iglo. Betingelsen er at vi sager blokkene. Han har gjort det før. Han er født i en iglo. Og levde på slikt tradisjonelt vis til myndighetene kom og hentet ham som seksåring. Da ble han satt på et fly til skolebenken i Inuvik, forferdelig langt unna.

Vår reise i Nordvestpassasjen går mot slutten – og reinkjøttet i igloen til Allen står som et verdig punktum på en eventyrlig ferd. Reisa har vært kald og til tider utfordrende. Men den har først og fremst satt alle historiene vi har lest inn i et landskap. Og vi har ingen problemer med å forstå at folk har slitt her oppe. Ingen! Vi har tilsvarende beundring for alle som har mestret elementene. Først og fremst de som har levd her, som familien til Allen. Men også for de som har overlevd her, for en kortere periode, som karene om bord på «Gjøa».

Vi har stadig diskutert det Allen snakker om; om forholdet mellom Amundsen og inuittene. Det er liten tvil om at han lærte mye her. Og han ønsket å lære mye her. Han så at den magnetiske nordpolens beboere hadde viktig kunnskap å lære bort. De hadde snowhow – for å bruke tittelen på ei utstilling i Tromsø som viser hvordan polarheltene søkte kunnskap hos arktiske urfolk. Dette utgangspunktet for å møte den fremmede kulturen, at du skjønner at de som bor her mestre elementene bedre enn noen andre, gjorde nok sitt til at Amundsen omtalte inuittene i langt mer positive ordelag enn det mange hadde gjort før ham.

Og siden vi først er ute og bygger Iglo, og Allen er misfornøyd med de ujevne blokkene vi sager, passer det å avslutte med historien om da Amundsen og Helmer Hansen skulle bygge ei snøhytte på en av sine sledereiser. «I førstningen fulgte eskimoene oss med nysgjerrige blikk». Men det varte ikke lenge for de ble lattermilde.«De lo, så jeg trodde de skulde bli syke; tårene trillet dem av øinene, de vred sig av latter, hev sig og hylte.» Til slutt tilbydde de å overta hele arbeidet – «men måtte rett som det var stanse for å le igjen ved tanken på vår dumhet.» Amundsen innså at han måtte lære byggekunsten skikkelig. Her hadde han alle muligheter. Han hadde en dyktig læremester som het Teraiu. Og: «Sne hadde vi nok av, tid også.»

Det er fortsatt nok av snø her, men tida vår er ute. I morgen flyr vi sørover. Takk for følget!