«Det herligste fartøy som nogen gang har bauet et flak»

Skipper Fasting studerer deler av skutesida på «Maud».

Ordene er Peter Wessel Zapffes. Og fartøyet er «Maud, Roald Amundsens siste polarskip. Skuta som skulle videreføre den stolte arven etter «Fram». Skuta Amundsen skulle utforske Polhavet med, og bøte for sin kreative avstikker til Sørpolen i 1911. I 1918 var han endelig på veg nordover – og unge Zapffe fikk klatre entusiastisk ombord da «Maud» lå til kai i Tromsø. Senere skrev Zapffe innsiktfullt om ekspedisjonens skjebne: «Nordostpassagen var en tredje-gangs-bedrift. Og eftersom strømmen viser sig umedgjørlig, forandres ekspeditionens karakter fra et raid gjennom Polhavet til hverdagens anonyme dont i videnskabens tjeneste.»

«Maud»-ekspedisjonen ble en vitenskapelig suksess, og et springbrett for Harald Ulrik Sverdrups enorme forskerkarriere, men for Amundsen ble ekspedisjonen ei hengemyr – som kanskje symboliseres her i Cambridge Bay, hvor vrakrestene etter Maud ligger. Det er lite som minner om den skuta Zapffe så i Tromsø for 98 år siden. Men det var ikke Amundsens som kullseilte «Maud». Hudson’s Bay Company kjøpte skuta i 1925 og døpte henne til «Baymaud». Først gikk hun som transportskip i Nord-Amerika, før hun ble liggende tyngre og tyngre i vannet her i Cambridge Bay.

«Kommer dere for å hente skuta?»er spørsmålet vi stadig blir møtt med når vi sier vi er fra Norge. De er vandt til at det er nordmenn i byen som jobber med å heve skipsvraket. Prosjektet Maud Returns Home har i flere år jobbet med å få henne opp og hjem til Vollen i Asker, hvor hun ble bygget i 1917. Vi spør hva folk her synes om å miste en attraksjon. De fleste trekker på skuldrene. De er mer opptatt av hvor mye penger vi må ha i Norge, som kan bruke såpass på å frakte gamle plankebiter rundt halve kloden.