Så nære, så nære…

Vi så hvordan snødrevet suste over de enorme slettene på Viktoriaøya. Vi så flystripa i Cambridge Bay. To ganger, faktisk. Men kulingen fra nord var for sterk. Etter andre forsøket satte pilotene full kraft på jetmotorene og fløy oss tilbake til Yellowknife – den gamle gullgraverbyen på nordsida av Store Slavesjø.

«Å reise i Arktis er å vente», skriver Barry Lopez i sin fascinerende bok Arktiske drømmer – som er med oss i reisebiblioteket. Og mange har selvsagt erfart nettopp det. Det kom ikke et eneste sukk da flyet gjorde vendereis. Alle om bord, hovdesaklige lokale på veg hjem, visste at flyet vil prøve på nytt i morra.

«Foreløbig måtte vi da bli hvor vi var, og flittig smøre os med den salve som heder tålmodighed», skrev Fridtjof Nansen da han sto fast med «Fram» i Nordøstpassasjen, og minnet om at enhver polarekspedisjon måtte ha mye slik salve om bord. Til nå har vi ikke trengt å smøre oss med noe som helst. Vi er fortsatt henrykt over at all bagasjen, 11 store bager og ei pumpehagle, har funnet veien over Atlanterhavet – via travle flyplasser og pirkete canadiske tollere. En ekstra dag her i Helge Ingstad-land ser vi bare på som bonus. Nå skal vi ut og treffe folk som er her i byen på indianerkonferanse.