Amundsens fem hoder

/i /av
Tre menn sitter på huk rundt en byste av Roald Amundsen

Vi fant Amundsen-bysten til slutt – på samfunnshuset.

– Ja, vi har lest om turen deres på Facebook, sier Sony Porter – en eldre kar med jerveskinnskrave vi møter på samvirkekafeen. Men hva som har stått om oss, får vi egentlig aldri klarhet i – for plutselig er det noen rundt bordet som oppdager skallene Harald Dag og Vegard har på føttene, og de vekker minst like stor oppmerksomhet her som de gjorde i Cambridge Bay. Og Sony vil ikke bare se på skallene, han vil undersøke hvordan de sømmer skinnene på andre sida av atlanteren. Vegard må derfor ta av seg på føttene, slik at sennagrasset fyker rundt i lokalet. – Også må dere ta bilde av oss, sier Sony, – og legge på Facebook.

Det har vært en hyggelig dag i den lille arktiske byen på om lag 1200 mennesker, oppkalt etter Amundsens skip, men først bosatt da misjonen kom hit på 1920-tallet og stedet vokste fram som et handelsmarked. Været har riktignok ikke vært det helt store. Både flyplassen og barneskolen er stengt. Men barske skiseglere tåler såpass når vi bare skal gå mellom kulturarvsenteret, skolen, politistasjonen, sjølstyrekontoret og ferskkjøttutsalget. Og over alt har vi blitt møtt med det samme vennlige smilet – og et: «I love your nice caribou shoes!»

Vi har også leita etter Amundsens hode i dag, som vi visste skulle være her i byen et sted. Det står fem bronsjebyster av Amundsen rundt om i verden, på steder med tilknytning til Amundsens liv. Modellen til bystene ble tilfeldigvis funnet nedstøvet i et antikvariat i USA, og skal etter sigende være den eneste statuen Amundsen satt levende modell for, i Seattle i 1921. Den første bysta ble avduket i mai 1976 av Helge Ingstad i Ny Ålesund, 50 år etter luftskipet Norge tok av herfra. Den neste i Nome i Alaska. Denne skulle egentlig vært plassert i Teller, hvor luftskipet landet, men i Nome ville den nok bli sett av flere. I Hobart står en statue siden dette var første havn Amundsen kom til etter Sørpolen. Bysta i Tromsø, utenfor Polarmuseet, kom opp i forbindelse med byens 200-års jubileum i juni 1994. Også kom den siste hit til Gjøhavn i 1996. Men den finner vi ikke. Vi leiter på alle naturlige plasser, foran alle betydningsfulle bygg, før noen endelig kan fortelle oss at bysta står inne i Samfunnshuset. I gangen, litt henslengt foran døra til storsalen, hvor det skal være ungdomsdisko i kveld og bingo i morgen. Den har stått ute, men på grunn av ombygging står den midlertidig her.

Her på samfunnshuset treffer vi Yvonne. Hun har mye å fortelle. Sterk historie om egen oppvekst. Hvordan hun ble adoptert bort – den gang en ikke trengte papirer for slikt, som hun uttrykte det. Hvordan hun flyttet hit med snøskuter som lita jente fra Repulse Bay. Hun husker godt den lange turen på sleden. Også forteller hun med stor entusiasme om egne barn og adopterte unger, og om egne barnebarn som bor hos henne. Er vi heldige blir vi invitert hjem til henne på middag – om det er i orden for ektemannen. Men det kan ikke bli i morgen – for da skal hun på bingoen med storpremie i potten.

Gjøahavn

/i /av
Frisk seiling de siste milene inn mot Gjøahavn. Tre menn og seks pulker bak samme seil.

Frisk seiling de siste milene inn mot Gjøahavn. Tre menn og seks pulker bak samme seil.

Dette blir ikke en teltblogg. Ikke en gang en konteinerblogg. Nå sitter vi nydusjet på hvert vårt hotellrom i Gjøahavn, med reine klær, varme fingre og tørre ulltrøyer. Dette kan knapt kalles en ekspedisjonsblogg. Kanskje vi er over i reisesjangeren – for ei lita stund?

Men, for all del, det har virkelig vært en frisk dag. Med stiv kuling og bakkefokk burde vi kanskje blitt i konteineren ved radarstasjonen på Gladman Point, men dragningen mot nettopp denne tempererte tilværelsen ble for sterk. Og selv om Ulvang nesten føyk til himmels da han løftet seilet i dag morges, var det ingen som tenkte på å snu. Sju timer og åttifem kilometer seinere senket vi klutene mellom husene i Gjøahavn.

Det har vært et spennende eventyr så langt; ei innholdsrik reise i et røft land. Terrenget er flatt og horisonten uendelig. Det forrykker våre tilvante begreper om størrelser. Det som lenge ser ut som et stort fjell viser seg å være en liten holme. Iskoss og skavler gjør at landskapet alltid er i endring. Også lyset da – som er veldig på denne årstida. Bilder som har satt varige avtrykk på netthinna.

Vi har snakket om å fortsette til Kugaaruk. Men vi har, som tidligere nevnt, hatt problemer med pulkene. Etter reparasjoner holdt de sammen til vi kom hit, men vi kan ikke legge ut igjen uten å erstatte de. Vi får se hva som er mulig å få til. Uansett blir vi noen dager her i Gjøahavn, kanskje med kortere seilturer ut herifra. Vi har mye vi skal se – og ikke minst mange vi vil treffe. Og vi kan love at vi ikke skal nærme oss lokalbefolkningen på samme vis som Amundsen gjorde, første gang det kom inuitter mot skuta: «Det eneste rette var fra først av å betrakte de kommende som fiender», og en krigsplan ble lagt. «Med to mann skulde jeg gå fienden i møte». Hansen og Lund meldte seg som frivillige. Magasinene ble fylt i geværene og Amundsen strammet seg opp så godt han kunne, «rettet mig i buksen, gjorde et regelmentert heltom og kommanderte fremad – marsj». Spenningen steg, sannsynligvis i begge leirer, inntil Amundsen husket på ordet «teima» – og det «skriker jeg av mine lunger fulle kraft». Inuittene bråstanset, skal vi tro Amundsens gjenfortelling, og svarte med «maniki-tu-mi!». Freden var sluttet – «vi skriker alle i munnen på hverandre, omfavner og klapper, og jeg vet ikke på hvilke side gleden er størst».

Nå tar vi kvelden, i seng med dyne, men bloggen fortsetter så lenge vi er her i Nunavut, Canadas nordligste region – enten den kommer fra telt eller hotell… 

Første natt i hus!

/2 Kommentarer/i /av
To menn kiter over is

Raske menn over isen

Vegard hadde sett det, men holdt kjeft. Han hadde sett et grønt telt-symbol på GPS-en ved inngangen til Simpsonstredet. Plutselig la han kursen opp mot en ny radarstasjon – lignende den vi hadde besøkt på Jenny Lind. Men med én stor forskjell. Her står en åpen konteiner med to brisker og en madrass. Enkleste, enkleste sort av selvbetjent hytte, men gud så fantastisk etter 19 netter i telt. Så her sitter vi, oppreist!, og puster lettet ut etter sju og ei halv mil på knappe åtte timer.

Nå skal vi bare seile gjennom «Gjøa»-karenes hjemmeområde før vi etter åtte mil kan svinge inn i Amundsens kjære havn. «Efterhånden, som vi rykket frem, kjente vi jo flere og flere detaljer i landskapet. Kysten inntil stredesnevringen hadde vi hyppig besøkt», skrev Godtfred Hansen da han var på samme sted som vi er nå – etter drøye tre måneders sledetur, «[vi] følte oss næsten som hjemme». Det vil være en overdrivelse å si at vi føler oss særlig hjemme, selv om vi nå beveger oss inn i et kystlandskap som faktisk er mulig å kjenne igjen fra kartet. Vi har nå reist mil etter mil i et terreng som er så flatt og med så få landemerker, at det er en gåte for oss i GPS-generasjonen at folk før oss klarte å navigere på fornuftig vis her. Dessuten, og her ligger mye av «Gjøa»-ekspedisjonens misjon, er kompasset ikke mye å stole på. Som det står advarende på moderne canadiske kart: «The magnetic compass may be erratic in this area».

Varmen fra to primuser begynner å sette seg i konteiner-veggene. Jan tar av boblebuksa for første gang på turen og sjenker en ny kopp kaffe. Varmen, sammen med turens siste framkommer, løsner også på snakkeredskapet til historikeren: –Det er lett å se på Roald Amundsen som en kar som bare var ute etter polare rekorder, begynner han, Sørpolen er et tydelig eksempel på at kappløpet, ønsket om å være først, var det som drev ham. Det samme er hans evige jag etter å fly til Nordpolen på 1920-tallet. Og han fikk alle de fire polare triumfer, før han ga seg: Begge passasjene og begge polene. Men vi må ikke lese dette rekordjaget inn i «Gjøa»-ekspedisjonen. Da Amundsen la fra kai i den lille skuta med 13 hestekrefters motor, var ho også lasta med vitenskapelige problemstillinger. Nansen hadde gitt Amundsen i oppgave å ta vannprøver – og bedt han måle havdybder. Og ikke minst hadde Amundsen selv vært hos professor George von Neumayer i Hamburg og studert magnetisme. Det ble tatt systematiske målinger under hele oppholdet i Gjøahavn – og 26. april 1904 nådde Amundsen og Ristvedt den posisjonen Ross hadde målt polpunktet på i 1831. Tre uker senere fant de posisjonen for det daværende polpunktet. Dette var første gang noen beviste at de magnetiske poler faktisk beveget seg. En slik fastsetting hadde stor betydning for all navigasjon på dette tidspunktet.

Amundsen besto prøven med å gjøre «Gjøa» til et vitenskapelig tokt. Nansen var fornøyd: ekspedisjonen hadde vært svært viktig for «videnskap, for Norge, for skandinavisk forskning». Like etter fikk Amundsen låne «Fram» for å legge ut på ei enda viktigere reise, til Polhavet. Som Nansen uttrykte det i 1908: «Om denne Amundsens plan tror jeg vi uden overdrivelse kan sige, at det er den største og i sit maal vigtigste plan til en arktisk forskerfærd, som er forelagt dette selskab, og jeg tror jeg kan lægge til: alle geografiske selskaber.» Denne ekspedisjonen endte som kjent i et kappløp om Sørpolen…

Men det er en annen historie. Nå er vi i Amundsens tidlige karriere – og kanskje rekker vi allerede i morgen stedet som virkelig formet Roald Amundsen til den store polarfareren han ble – Gjøahavn.