Endelig teltleir i åpent landskap.

«Ute var der stort og stille», skrev Roald Amundsen under den første julefeiringa i Gjøahavn. Beskrivelsen passe godt for det som er utenfor nylonduken vårt akkurat nå. Den lave sola har nettopp glidd under horisonten – og stemninga er høy i det lille røde teltet. Det var ikke selvsagt at den ville bli det tidligere i dag.

Det var tidlig revelje. Skiløperen hadde satt på klokka og sto klar i blokka. Men før vi kom så langt, skulle vi bare ta et par telefoner for å sjekke om det fantes oppdatert isinformasjon. Det førte til full forvirring i laget. En lokal anbefaling var å snu og komme seg tilbake til Cambridge Bay. Mens Harvey Goodwin på Norsk Polarinstitutt mente det bare var kilometer igjen før vi fant flat is. Heldigvis, kan vi si nå, hørte vi på Harvey med oppdaterte satellittbilder.

Men det har vært en dag full av ned- og oppturer. Det som i det ene minuttet så lovende ut, så rundt neste sving helt håpløst ut. Og det blir ikke særlig framdrift når vi må gå med én og én pulk gjennom den verste skruisen. Hele følelsesregisteret har vært i sving. Alt fra finnmarksgloser som ikke gjør seg i en blogg – til voksne, svette og skjeggete menn som klemmer hverandre i gledesrus over å ha funnet veien ut av islabyrinten.

Og heldigvis glemmer vi fort. Så her sitter vi, mette og glade – og satser på vind i morgen. To av ekspedisjonsdeltakerne har fått på nattlua, mens historikeren har satt på skravla og forteller om alle som har slitt i dette området; og om hvordan dette slitet ble populærkultur. Da Franklin-ekspedisjonen la fra kai i London med «Terror» og «Erebus» i 1845, var det egentlig uten den store jubelen. Var ikke Nordvestpassasjen i realiteten utforska? Eller i det minste: hadde ikke tidligere ekspedisjoner vist at det ikke ville være mulig å drive kommersiell skipsfart nord for det amerikanske fastlandet? Men, og her kommer snart poenget, da Franklin og hans 134 menn ikke kom tilbake, startet en storstilt leiteaksjon. Ekspedisjoner som til sammen kartla det meste av dette enorme området. Disse leiteekspedisjonene kom også tilbake med fascinerende fortellinger om lidelser, voldsom natur og heroisk innsats. På midten av 1800-tallet fantes et voksende lesende marked som kjøpte disse spennende fortellingene. Og det er her, prøver historikeren til å få sine dormende tilhørere til å forstå, at den moderne fascinasjonen for polarområdene ligger. Da de store kappløpene om polene startet rundt århundreskiftet, hvor skandinaver og amerikanere også kom på banen, fantes det alt en offentlig interesse for polarområdene.

Nå er Jan alt i snorkinga, så det er på tide å legge seg – overbevist om at fra nå av blir det seiling det meste av vegen til Gjøahavn.