Man Hauling

mann som trekker pulk i isen

Mannen og isen

Vi sitter i teltet. Har spist en deilig Fasting-spesial: bacon, smør, fløte, krydder og riss med ekstra smør. Jan spiller Hellbillies på iPhonen og Vegard leser siste nytt om leitinga etter Franklins skip «Erebus». Det har vært vindstille i dag – absolutt vindstille. Selv ikke den største dragen i veden hadde lettet fra bakken. Og det er like greit, for rundt oss ser det ut som gudene har kastet stein. Her hadde det knapt vært mulig å seile en meter. Vi burde egentlig ikke være forundret over at det er uryddig is her i Victoriastredet. Det var her Franklins to skip måtte gi tapt for ismassen. Og det var dette stredet Amundsen unngikk, og som ble nøkkelen til hans suksess. Men vi hadde informasjon om at den ruta vi nå følger skulle være grei, selv med seil. Men altså ikke i år. Derfor ble også vi pulktrekkere… Det har vært en tung dag. Det kan vi si uten særlig overdrivelse. Åtte timer foran pulkene ga den nette distanse av 4,5 kilometer. Vegard mente vi led av samme syndrom som Amundsen, etter han var ferdig med Rossisen i Antarktis: «Det føltes helt uvant at gaa paa ski, skjønt jeg nu hadde tilbakelagt 620 km. paa dem. Vi hadde snørekjørt hele veien og var nu lite trænet.»

Vi har følt oss litt som engelskmenn i dag. Må nesten innrømme det. Uten ski og trekkende på tunge pulker, har det flere ganger falt kommentarer om at dette vi nå driver er den noble form for «man hauling». Et begrep som ikke finnes på norsk. Men som understreker slitet i å trekke sin egen opp-pakning – uten hjelp av for eksempel bikkjer. Dette har vært et sentralt emne i framstillinga av Scott og Amundsen i Antarktis. Det ærefulle slitet har nok vært høyere skattet hos britene, kan det se ut som – uten at vi i teltet kan gi en fullverdig analyse av fenomenet her vi er i ferd med å skli ned i soveposen. Vi bare vet at vi ikke er særlig interessert i slik pulktrekking. For oss er det større ære – og komfort – å suse over de arktiske vidder. Vi håper derfor på snarlig flatt terreng og god seilvind.

Tilbake i isbaksen

Tomenn og en pulk foran en radiomast

På toppen av Jenny Lind – og den nye, ubemanna, radarstasjonen.

Det ble likevel en kveldsøkt på oss i går. For å være helt ærlig: Tanken på at det fantes folk på en av de to radarstasjonene på Jenny Lind ble for fristende. Kanskje var det mulig å invitere seg selv på en kaffekok og litt varme… Den første stasjonen, som vi skjønte er den nye, ligger på toppen av øya. Etter en frisk seilas kunne vi konstatere at den var 100 prosent ubemannet. Den neste, som lå ved havet, er fysisk jevnet ved jorden. Denne stasjonen ble bygget på midten av 1950-tallet og var en del av Distant Early Warning Line eller DEW. Et nordlig varslingssystem som skulle følge med på om sovjetiske bomber var på veg. Den gamle stasjonen ble lagt ned på 1990-tallet – og canadiske miljømyndigheter har senere ryddet opp alt som fantes av miljøgifter fra den kalde krigs tidsalder. Den nye stasjonen, for de som måtte være interessert, er en del av NWS Short Range Radar. Denne åpnet i 1991.

Vi har lovet at vi ikke skal skrive mer om våre pulkproblemer. Men framdriften blir sånn passe når vi bruker like mye tid på fiksing som på seiling. Og siste skrik på reperasjonsfronten er å bruke skifeller som lappesaker. Det forbedrer ikke gliden, for å si det forsiktig, og vi mister mulighet til å gå på skiene om vinden skulle spakne. Men det er egentlig en unødvendig bekymring, for en klarer seg fint uten: «Eskimoen brukte intet som ski, snesko eller lignende», skrev Amundsen da han første gang var på tur sammen med inuitene, «idet den hårdt sammenføkne sne holdt dem opp. Og jeg hadde min fylle hyre med å følge dem på skiene.»

Vi ligger et godt stykke ut i Victoriastredet. Har møtt på isbaksen, men har stor tro på at vi finner veien gjennom den i løpet av morgendagen.

Litt mer sjokoladekake

Mann leser bok i telt.

Vegard studerer ruta videre – via eldre veibeskrivelse.

Siden John Cabot i 1497 satt sin fot på Labradorkysten av Newfoundland, har det vært gjort ufattelige mange forsøk på å finne sjøveien til Asia nord for det amerikanske fastlandet. Vi sitter på nordspissen av øya Jenny Lind – oppkalt etter «den svenske nattergal», operasangeren Jenny Mari Lind (1820–1887. Ute er det tett som i en sekk, så det er tvilsomt vi kommer videre i dag. MEN temperaturen har steget med nesten 20 grader. Vegard kom stormende inn i teltet etter et dobesøk: «Gutter den er sommer ute! Kun -11! Blir det varmere nå, må vi legge på klister.» Vi sitter i teltet og ordner opp i utstyret og studerer kart. Vi leser Godfred Hansens beskrivelse av ruta tilbake Gjøahavn. Da de krysset Victoriastredet, var oppdraget også å finne en farbar veg videre  vestover for Gjøa. De hadde selvsagt ikke med loddeutstyr, men ved å lese isbaksen kunne de anta hvor det var dybder og grunner. På denne vegen gjorde de også viktige nyoppdagelser, blant annet så de ei øygruppe de kalte for Nordenskiölds øyer, etter den store svenske polfareren. Det er for så vidt en interessant observasjon å se på alle navnene etter Godfred Hansen og Peder Ristvedts reise. De er ikke utelukkende norske. Flere er danske, men også svenske. Dette er kanskje litt uvanlig når vi vet hvordan polar navngiving har vært brukt til å nasjonalisere landskap. Dette må studeres nærmere, men det er vanskelig å gjøre fra et telt med begrenset bibliotek…

Praten går ellers innom det meste her i teltet. Og arendalitten på laget vil gjerne høre historien om hvilke bidrag Arendals største sønn gjorde i utforskninga av Nordvestpassasjen: Jens Munk opplevde eventyr som få andre. Som 12-åring dro han til sjøs. Han reiste til England og Portugal og slo seg ned i Brasil. I 1609 dro han med den dansknorske marinen til Novaja Zemlja på en ferd som endte i forlis. Kongen i København hadde polare ambisjoner på denne tida, og året etter var Munk med for å finne Nordøstpassasjen til Asia. Vanskelig is stoppa forsøket, men Christian IV så også vestover, og i 1919 gav han Munk i oppgave å lede en ekspedisjon med to skip for å finne Nordvestpassasjen. De seilte inn i Hudson Bay, som viste seg å være ei blindgate. Skutene frøs fast og vinteren enda i mareritt. Av 65 sjøfolk døde 62 av skjørbuk. 4. juli 1620 skrev Munk sitt testament, men han kunne spart seg bryet. Saman med to andre overlevende klarte han å få løs den ene skuta fra isen, og etter 67 dramatiske døgn over Atlanterhavet skvulpa de i land på Vestlandet, tannlause, fillete og med havarert rigg.

Vi venter litt på været. Kanskje blir det en ettermiddagsøkt, men først en ny kopp kaffe – og litt mer av den fantastiske sjokoladekaka som døtrene til Vegard har bakt til oss!