Haakon VII Kyst

En mann står ved og en sitter på huk foran en slede

Jan sin pulk revnet nesten i to etter et ublidt møte med en stein, men den lot seg heldigvis reparere.

«Dette er en sørgelig Kyst. Gold og lav stikker den op af et isbundet Hav», Skrev Godtfred Hansen i dagboka si. «NVstormene driver Ishavs Kulde og væde ned langs den og gør den sikkert lidet hyggelig selv ved Sommertide.» Vi nådde kysten i litt lystigere omgivelser. De siste hundre meterne før vi så skruisen, løyet vinden – og vi fikk en strålende mottakelse i solnedgangen. Men vi forstår hva Hansen snakker om etter reisen vår i dette landskapet. Vi har jobbet hardt mot en vedvarende sterk nordavind. I dag hadde vi 15 meter i sekundet. Og det har vært kald, ubehagelig kaldt. Vegards termometer viste minimumstemperatur på 39,7 i natt. Og vi tror ham. Akevitten hadde frosset i forteltet… Dagen i dag startet også svært uheldig. En enslig stein stakk opp fra de enorme snøvidder og splittet Jans pulk fra baugen til akters. Men etter tre timer – ved hjelp av en reserveski og godt håndverk, var pulken som ny igjen.

Vi hadde en plan om å seile i Godfred Hansen og Peder Ristvedts sledespor langs denne kysten. Vi hadde studert gamle dagbøker og kartskisser – og hadde en og anna varde vi ville sjekke. Vi hadde historier om folkene som hadde fått en odde eller ei øy langs dette landet – som var noe av det siste området som ble utforsket i hele Nordvestpassasjen. Og det eneste «nye landet» Amundsens ekspedisjon kartla. Men med de neste dagers værmelding har vi konkludert: Nansen, kronprins Olav, William Nygaard, Stang, False og alle, alle de andre – foretningsmenn, polfarer, danske sjøkapteiner, mødrer og søster – de får vente på andre som ønsker å ta den friske turen over Victoria Island. Hansen og Ristvedt måtte snu fordi de var redd sledeføre ville forsvinne før de rakk tilbake til Gjøa og Amundsen. Vi er ikke bekymret for om føret skal holde – men vi har så mye anna vi vil oppleve på denne ferden, at vi heller vil bruke tida på å følge sporene mot Gjøahavn enn å bakse mot naturkreftene her nord. I morgen heiser vi seil og ser fram til å få sola i ansiktet og vinden i ryggen. Takk for oss, Haakon VII Kyst!

I dag gikk det trått

To menn i vinterjakker med hette holder opp en sort bag.

To glade finnere av en kamerabag i isødet. Fotografen av bildet var nok enda gladere.

Gliden her borte er forferdelig. De knirker i skien når seilet setter fart. Det er et under at pulkene i det hele tatt beveger seg. Det er det tråeste skiføret selv Vegard har testet. Og det sier sitt. Amundsen mente snøen i Antarktis var som å kjøre slede gjennom Sahara. Han kunne nok sagt det samme da han var i disse strøk, men her lærte han av inuittene å legge et islag under sledemeiene for bedre gli. Men det var altså ikke gliden som var tråest i dag. Det meste gikk egentlig lit på tverke. Vi skal ikke gå i detalj, men det dreier seg om ting som velting av ei vanngryte i teltet, varming av forfrosne tær og reparasjon av isbjørnalarmen. Alt dette før vi hadde kommet av sted. Og da vi endelig hadde startet – og seil ca 15 kilometer, var det en av gutta som hadde glemt kamerabagen et sted i isødet… Vi skal ikke nevne navn, men det var hverken Jan eller Harald Dag. Heldigvis lager de tunge pulkene våre såpass merker i den harde snøen at vi klarte å følge sporene nøyaktig til stedet en litt glemsk finnmarking hadde plassert kamera.

Vi konkluderte med at dag seks må anses som en teknisk justeringsdag – og slo leir. Det er fortsatt frisk og kald. -30 og tolv sekundmeter vind rett fra nord. Vi satser på at morgendagen glir lettere.

På kryss over de store vidder

«Men poetiske refleksjoner kan være bra nok, bare ikke 20 graders kulde og på tom mave», skrev Amundsen en sur novemberdag på tur ut fra Gjøahavn. Vi har nå 29,7 grader og kuling – og skal ikke forsøke oss på poesi, men det vi opplevde i dag var stort. Suse over enorme vidder på hard kryss, med to pulker bak. Hengende i et seil og blikket glir over horisonten, som er vid her i disse strøk. Det er en fantastisk måte reise i polarområdene. Selv ikke Ulvang savner å gå på ski og trekke pulken. De gamle polfarerne drømte nok om å reise på tilsvarende måte. De kunne seile ei skute, men hadde ikke samme redskap på land. Enkelte forsøkte riktignok, som da Nansen brukte teltduken som skiseil over Grønlandsisen. Selv om Balto var skeptisk: «Så galne folk, som vil seile på snøen! Dere kunne vel lære oss seilas på sjøen og mye annet; men lære oss lapper noe på land eller på snøen; nei det kan dere ikke, det er noe sattans sludder.»

Men Nansen og andres forsøk var enkel medvindsseiling. I dag kan vi krysse opp mot vinden – avhengig av vindstyrken, seilrigg og lårmuskler – som er skiseilets kjøl. Men vi kan ikke seile rett mot vinden. Så nå sitter skipper Fasting og GPS-er Ulvang og diskuterer hvordan vi best kan slå og hvilke vinkel vi må ha på vinden for å ha en mulighet å komme lengst nord på kysten. Konklusjonen blir nok at vi fortsetter i samme retning i morgen – og rekker fram til kysten om vi får samme vind som i dag.