Nå er vi i gang!

/1 Comment/i /av
To personer som kiter med pulk på snedekt vidde

Endelig er det skikkelig vind i seila!

Midt på dagen i dag kom vinden. Det er nok som alle sa i Cambridge Bay: her på øya blåser det alltid! Og det blåser fra nord. Det siste er vi ikke helt fornøyd med, siden vi altså er på veg mot Kapp Nansen, som ligger rett nord for oss. Men vi krysser på – og holder for øyeblikket stø kurs mot Falsen ø. Stedet hvor Peder Ristvedt og Godtfred Hansen overnatta 17. mai 1905. Dansken Hansen, som hadde ansvar for oppmåling av landet, spurte sin norske teltkompis om «hvem der var den norske Grundlovs betydeligste Mand.» Ristvedt svarte «Falsen», «og saa kom Øen til at bære hans Navn.»

Temperaturen har steget i takt med vindøkningen – fra 35,2 minusgrader i dag morges til -23 nå i kveld. Rutinene begynner å sette seg. Og det meste av utstyret har fungert godt så langt. Mest fornøyd er vi med at vi ikke fryser på beina. «Fotbeklædningen er dog det vigtigste av det hele», skrev Roald Amundsen da han gikk gjennom utstyrslista til Sørpolen. Føttene pakker du inn om morgenen og ser de ikke igjen før til kvelden. Det var lettere med fingrene, som òg er utsatte, mente Amund­sen – de kan du banke liv i om de blir kalde. Føttene må du bare stole på. «Men følelsen har i dette stykke ofte spilt slemme puds.» Det er vanskelig å vite om føttene har blitt varme igjen, eller om du er følelsesløs på grunn av forfrysing.

Det var ingen problem å få myke sko som hold kulda, mente polfareren, men hvordan lage stive skistøvler som samtidig holder deg varm? Amundsen fikk spesiallaget støvler, sydd i skinn og seglduk. Målet ble tatt av Amundsens fot – «som ikke netop er nogen barnefot» – og skoen skulle ha plass til to reinsskinnsokker inni. Det var nesten så Amundsen skjemtes over disse monsterstøv­lene, påstod han, da han så de utstil ut i et av Kristianias sko­tøymagasin før avreise. Men i Antarktis fungerte de.

Vi bruker randoneeutstyr når vi seiler, og som mange vil vite er det er en utfordring å holde slalåmstøvler varme. Men vi har gjort som Amundsen: gått for store monsterstørrelser. I tillegg har vi tredd neoprengamasjer på utsida.

Vi har seilt 46 kilometer i dag, dessverre er ikke alle kilometerne i retning Kapp Nansen. Vi satser på at vinden dreier litt til i morgen…

 

Den store dragen

/1 Comment/i /av
Mann med anorakk smiler med snøfrost i ansiktet mens han holder opp randoneski

Dagens distanse ble tre mil med kite – uten vind.

Vi har det kaldt. Overgangen fra ei mild påske hjemme til en kald morgen på Viktoria Island, er merkbar. Det er ikke overraskende at det er kaldt i disse strøk – og heldigvis er vi langt fra Amundsen minimumsnotering 61,7 grader – «en rett betraktelig frost», som han nøkternt noterte – men vi har kommet til april og synes det var en frisk morgen i teltet da Vegard rapporterte inn at termometeret viste 33,9 minusgrader.

Vind, derimot, var det dårlig med. 2,2 meter sekund viste måleren da vi omsider hadde pakket ned teltet og tint oss litt i vårsola. Vi hadde forresten ikke kommet lengre første kvelden enn at vi så flytårnet i Cambridge Bay, og der hadde ligget enda om ikke Jan det siste året har drevet en avansert strategi for at vi skulle ha med store kiter på denne turen. Vegard og Harald Dag er først og fremst skiseilere. De synes kite virker problematisk, tungvindt og litt skummelt. For de som ikke kjenner snøseilterminologien, har kiten lange liner og går høyere i lufta. Du kan da fange vind som ikke er langs bakken. Heldigvis vant Jan fram! Og vi har i dag seilt over tre mil – for utan vind.

Det er litt luggeføre å seile over land. Vinden har blåst rabbene bare. Men dette er snarvegen til Haakon VII kyst – som ble utforsket av to av Amundsens menn, Gotfred Hansen og Peder Ristvedt i 1905. Målet er å nå Kapp Nansen, deres nordligste punkt. Mer om det siden – nå må vi pakke bort PC-en som fort går tom for strøm i denne kulda.

Distanse til Kapp Nansen: 299 km.

«Det herligste fartøy som nogen gang har bauet et flak»

/1 Comment/i /av
Mann som står ved siden gamle rester av en skute (Maud) som så vidt er synlig under snø.

Skipper Fasting studerer deler av skutesida på «Maud».

Ordene er Peter Wessel Zapffes. Og fartøyet er «Maud, Roald Amundsens siste polarskip. Skuta som skulle videreføre den stolte arven etter «Fram». Skuta Amundsen skulle utforske Polhavet med, og bøte for sin kreative avstikker til Sørpolen i 1911. I 1918 var han endelig på veg nordover – og unge Zapffe fikk klatre entusiastisk ombord da «Maud» lå til kai i Tromsø. Senere skrev Zapffe innsiktfullt om ekspedisjonens skjebne: «Nordostpassagen var en tredje-gangs-bedrift. Og eftersom strømmen viser sig umedgjørlig, forandres ekspeditionens karakter fra et raid gjennom Polhavet til hverdagens anonyme dont i videnskabens tjeneste.»

«Maud»-ekspedisjonen ble en vitenskapelig suksess, og et springbrett for Harald Ulrik Sverdrups enorme forskerkarriere, men for Amundsen ble ekspedisjonen ei hengemyr – som kanskje symboliseres her i Cambridge Bay, hvor vrakrestene etter Maud ligger. Det er lite som minner om den skuta Zapffe så i Tromsø for 98 år siden. Men det var ikke Amundsens som kullseilte «Maud». Hudson’s Bay Company kjøpte skuta i 1925 og døpte henne til «Baymaud». Først gikk hun som transportskip i Nord-Amerika, før hun ble liggende tyngre og tyngre i vannet her i Cambridge Bay.

«Kommer dere for å hente skuta?»er spørsmålet vi stadig blir møtt med når vi sier vi er fra Norge. De er vandt til at det er nordmenn i byen som jobber med å heve skipsvraket. Prosjektet Maud Returns Home har i flere år jobbet med å få henne opp og hjem til Vollen i Asker, hvor hun ble bygget i 1917. Vi spør hva folk her synes om å miste en attraksjon. De fleste trekker på skuldrene. De er mer opptatt av hvor mye penger vi må ha i Norge, som kan bruke såpass på å frakte gamle plankebiter rundt halve kloden.