På skaller i Cambridge Bay

flybilde av Cambridge Bay

Cambridge Bay fotografert fra drone

Værgudene hadde pyntet til en strålende mottakelse da vi endelig landet på torsdag: -23 grader, frisk bris fra nordvest og det intense arktiske lyset.

Cambridge Bay ligger på sørøstsida av Victoria Island. Bukta har fått sitt navn etter hertugen av Cambridge (1774–1850), men den lokale navnetradisjonen har lite med engelske adelen å gjøre. På inuitisk heter stedet Ikaluktuutiak, som betyr «en god fiskeplass».

Vi har hatt noen travel timer her ved fiskeplassen – som har hatt fast bosetting siden 1920-tallet. Vi har regnet på dagsrasjoner og sjekket utstyret. Vi har handlet morsmelkerstatning og veid porsjoner med havregryn. Vi har fortalt om reiseruta til sheriffen og kjøpt fiskekort hos viltforvaltninga. Og vi har diskutert isbjørntettheten med lokale jegere.

Men vi har først og fremst gått med skaller. Vi har tatt med oss dette fottøyet som har berget mange polfarere. Antarktispioneren Carsten Borchgrevink var sikker på at uten «finne-støvler […] ville utvilsomt våre føtter blitt ordentlig forfrosne.» Vi skal bruke skallene i og rundt teltet, men de har alt gjort suksess her på tundraen. Sjelden har vi, kanskje med unntak av Ulvang, fått mer oppmerksomhet når vi er på bytur. Kvinner og menn, gamle og ung stopper oss og spør hvor disse fantastiske caribou-bootsene kommer fra – og vips så er praten i gang om reindrift i Finnmark og samiske klestradisjoner.

Det kunne nå være fristende å vise til det kulturmøtet som foregikk på Grønland i 1888 – da Nansens to samiske ekspedisjonsdeltakere, Ole Nilsen Ravna og Samuel Balto, møtte inuittkulturen, mer her ville nok ethvert forsøk på sammenligning, tross alt, bli haltende. Vi kan derimot avslutte med et relevant Nansen-sitat: «Skal en færdes i sne ved lav temperatur – på eller uden ski – er finsko ubetinget det bedste fodplag af alt jeg har prøvd».

Vi våknet til -33,8 grader og en liten bris fra vest. Nå skal vi bare gjøre et siste par innkjøp før vi kler oss godt og heiser seil.

Petter og indianerne

Mann som peker

Petter Jacobsen viser oss rundt i Yellowknife.

Vi er tilbake på flyplassen. I dag ser alt ut som vi kommer til Cambridge Bay. Men vi kan nesten ikke forlate Northwest Territories og Yellowknife uten å fortelle om vårt møte med Petter Jacobsen, som jobber for de lokale indianerne.

Vi traff han tilfeldigvis i hotellresepsjonen, og det var ei Bergans-jakke som røpte hans norske bakgrunn. Petter kom til Canada for å studere sosialantropologi for 12 år siden. På mastergradsstudiet fikk han muligheten til å være med indianerne i Yellowknife på reinsdyrsjakt. Og her har han blitt. Her kan han dyrke sin store interesse for jakt, fiske og friluftsliv med sin like store interesse for indianerkulturen. Han jobber administrativt for indianernes selvstyremyndigheter. Han kartlegger kulturen og den tradisjonelle bruken av naturen og han gir råd til forvaltningen av den enorme villmarka her borte – som stadig utsettes for press fra en sterk gruveindustri.

mann som sitter i bil med baggasje på fanget

Jan og bagasjen på veg til flyplassen.

For oss er Petter et funn. Han viser oss rundt, tar oss med på kjøretur over isen til en indianerlandsby og forteller om områdets historie. En klassisk fortelling om innfødte og nybyggere – som her er av relativt ny dato. Han kan også gi oss interessante historier fra polarhistorie, med en litt annen fortellervinkel enn vi vanligvis får servert. Da John Franklin kom forbi her på en av sine tidlige ekspedisjoner i 1820, var han svært avhengig av hjelp fra indianerne. Men han var lite lydhør for deres skikker. Blant annet skøyt de en grizzlybjørn uten å følge nødvendige ritualer. Konsekvensen var tragisk for Franklins mattilfang, kunne indianerne fortelle. Reinen uteble fra området. Denne historien lever fortsatt mellom indianerne, sier Petter, og gjør at de fortsatt unngår området hvor Franklins menn felte en bjørn for snart 200 år siden.

Nei, Petter kan ikke tenke seg å reise hjem med det første. Til det er livet i feltet for spennende. Han har fortsatt mange reiser som må gjøres samme gamle indianere – for å sikre at deres historie og kultur får best mulige forutsetninger for å leve videre.

Så nære, så nære…

Vi så hvordan snødrevet suste over de enorme slettene på Viktoriaøya. Vi så flystripa i Cambridge Bay. To ganger, faktisk. Men kulingen fra nord var for sterk. Etter andre forsøket satte pilotene full kraft på jetmotorene og fløy oss tilbake til Yellowknife – den gamle gullgraverbyen på nordsida av Store Slavesjø.

«Å reise i Arktis er å vente», skriver Barry Lopez i sin fascinerende bok Arktiske drømmer – som er med oss i reisebiblioteket. Og mange har selvsagt erfart nettopp det. Det kom ikke et eneste sukk da flyet gjorde vendereis. Alle om bord, hovdesaklige lokale på veg hjem, visste at flyet vil prøve på nytt i morra.

«Foreløbig måtte vi da bli hvor vi var, og flittig smøre os med den salve som heder tålmodighed», skrev Fridtjof Nansen da han sto fast med «Fram» i Nordøstpassasjen, og minnet om at enhver polarekspedisjon måtte ha mye slik salve om bord. Til nå har vi ikke trengt å smøre oss med noe som helst. Vi er fortsatt henrykt over at all bagasjen, 11 store bager og ei pumpehagle, har funnet veien over Atlanterhavet – via travle flyplasser og pirkete canadiske tollere. En ekstra dag her i Helge Ingstad-land ser vi bare på som bonus. Nå skal vi ut og treffe folk som er her i byen på indianerkonferanse.