Gjennom isbaksen

Segl i solnedgang.

Segl i solnedgang.

Den store spenninga i morges var hvor lenge pulkene ville holde. Optimismen var en periode på høyde med gjenværende beholdning av reparasjonsutstyr. Null. Vi har uansett bestemt oss for at det skal holde fram til Gjøahavn. Der skal vi gjøre som Amundsen: søke hjelp hos lokalbefolkningen.

Kilometerne dro fort av sted sørover i formiddag – inntil navigatøren ledet oss ut i isbaksen. Vanvittig flott å se på, med sine uendelige formasjoner, men gud så vanskelig å forsere med skiseil og haltende pulker. Vi kan verken skylde på kompassets missvising, som er veldig i disse områder, eller på feil med moderne iskart. Men vi hadde rett og slett ikke lest Godfred Hansens fortelling om turen nøye nok. Han og Ristvedt slet veldig med skruis på veg nordover – og la derfor returen betydelig lengre sør. Vi kom oss omsider ut av isen og inn på 1905-sporet igjen.

Det har vært en lang dag. Men utrolig flott og innholdsrik. Mye artig seilig – og en hel del spenning i om vi klarte å navigere oss gjennom isen. Heldigvis har vi sporhunden Fasting som til slutt fant vegen til Jenny Lind.

Det må likefullt innrømmes at det var tre kalde menn som slo telt i strandkanten klokka åtte i kveld. Den var 29,7 minusgrader – og vi ser fram til posen. Det er på slike dager det gjør godt å varme seg på en framkommer. Det er ikke så vanskelig å kjenne seg igjen i Godfred Hansens beskrivelse: «Saa kom da Rommen! Gyldenbrun blinker den os imøde fra det sølv-skinnende Aluminiumsbæger. Haanden fører Bægeret op, og man mærker den krydrede Duft, som vejrede der et Pust fra en solglødet Sydens Plantage hen over de golde Issletter. Bægeret naar Munden sikkert, thi en Polarfarers Haand ryster aldrig. Og saa glider den ned iskold, lædskende, varmende oplivende. Rynk paa Næsen I Afholdsfolk, men jeg ved hva Nytte Alkoholen gør paa et saadant Tidspunkt! Thi jeg skal fortælle jer en Ting; Jeg har kendt til det at staa sund og frisk op om Morgenen og køre ud med min Slæde. Mit Bryst har jeg videt ud for at føle den friske Luft fylde mine Lunger, følt Blodet faa Fart, følt det som om jeg havde. Kræfter til at køre til Verdens Ende. Sneens og Himlens Skønhed, hele den vældige Natur har fyldt min Sjæl med de skønneste Tanker. Og dog har jeg saa før Aften været som en brudt Mand. Troen paa min Lykke knækket, dødstræt, mat i hvert Lem, Hjernen sløvet, blot ønskende at gaa frem, til jeg styrtede, gysende for Tanken om den Anstrængelse at rive sig løs fra det ensformige Slid i Selen for at slaa Lejr, skønt jeg dog maatte vide, vidste af Er faring, at i Soveposen var der Bod for alle Savn. Saadan en Situation er det, der har lært mig, hvor Alkoholen er paa sin rette Plads…»

På veg ut i Victoriastredet

IMG_3491Teltduken blafret voldsomt da vi våknet. Nordlig kulingen med bakkefokk suste ut over isen. Vi så et par ganger på hverandre – og et par ganger til – før vi bestemte oss for å prøve. Sikten var såpass stusselig at vi bandt oss i rekke og heise kun ett seil. Det verst tenkelige i disse omgivelsene er å komme bort fra hverandre. Det var mer enn nok kraft i det ene seilet til tre menn og seks pulker.

Sikten bedret seg i takt med gleden av å sløre mellom isbaksten, etter hvert bak hvert vårt lille seil. Men midt i fasinasjonen over det storslagne, blir en også litt alvorstungen når en tenker på alle som har slitt i disse barske omgivelsene. Nordavinden, som er vår motor sørover, har vært den verste fiende for forliste polfarere i desperat kamp for å rekke varmere strøk. Nansen skrev om alle som ofret sine liv i utforskningen av Arktis: «Mitt i toget kommer et langt følge på hundrede og tredve mand slitende paa tunge båter og slæder tilbake mot syd, men de stuper som de går, blir alle liggende, en efter en, og merker veien med sine lik — det er Franklins mænd.»

Vi kommer garantert tilbake til Franklin og hans menn, men tanken på deres skjebne forsvant raskt da vi oppdaget at vi på nytt hadde fått ødelagt en pulk.

Vi bruker slike moderne plastakebrett som er velprøvd i polarområdene. De tåler mye, men vi har åpenbart gitt de i overkant med juling – i denne kulda. Nå er vi nettopp ferdig med fem timers reparasjon av tre pulker. Vi tror og håper vi har gjort en såpass bra spjelkejobb at de holder sammen resten av turen. God natt!

Endelig seiler vi slør

oppslått telt i snøen med sol som går ned

Siste leir på Victorie Island. Fortsatt under -30, men nesten påskestemning når det er vindstille.

«Jeg elsker å seile og vil ikke bruke det opp», jeg nynner på Odd Børresens Sjømannsvise mens vi suser over Collinson halvøy. I dag var en flott dag for oss polare skiseilere – endelig kunne vi slippe seilene med vinden og tilbakelegge fem raske mil før ettermiddagen møtte oss med vindstille innerst i Albert Edvard Bay. Vi hadde fulgt Hansen og Ristvedts rute ned mellom det som i litteraturen beskrives som fjell. Vel, sandhauger er nok mer dekkende, men store nok til at dansken Godfred Hansen ga dem navn etter kvinner han kjente: Johanne, Elisabeth, Ellen, Lilli Alice og Jutta. Det er ingen i dag som vet hvem disse kvinnene var. Og de står heller ikke på canadiske kart – til forskjell fra de navnene han satte etter prominente menn langs kysten nordover (med unntak av de kongelige). Vi har slått vår siste leir på Victoria Island. Nå venter havisen oss og kryssing av Victoriastredet.

Det har vært, som vi har antydet opptil flere ganger, ei frisk uke. Og det er ikke alltid like enkelt å kle seg rett når du seiler i slike temperaturer. Vi må ha mer klær på enn når vi går på ski, men samtidig er det såpass fysisk krevende at en fort blir for varm. Når vi rimer ned, hutrer og fryser – har vi mange ganger spurt oss selv hvordan polarpionerene holdt ut i kulda. Og hvordan klarte inuittene å overleve her? Roald Amundsen var svært opptatt av nettopp det siste. Etter sitt opphold i Gjøahavn var hans erfaring «at eskimodrakten om vinteren i disse egne står langt over våre europeiske klær». Og han var samtidig overbevist om at ingenting av utrustningen var tilfeldig. Derfor måtte han bruke klærne på samme måte som inuitene: «Saavel anorakkerne som bukserne er ofte kantet med frynser. I begyndelsen, inden ekspeditionens medlemmer endnu var blit helt vant til eskimodragten og havde trukket i den for alvor, syntes mange av os, det var naragtig for voksne mandfolk som os at gaa med frynsepynt paa dragten, og skar dem derfor av. Jeg havde dog mine betænkeligheder ved dette, da jeg allerede havde faat syn for, at intet ved eskimoernes dragt eller indretninger i det hele var uten sin mening eller nytte — og lot dem derfor sitte trods de andres haansmil. Men den, som ler sidst, ler bedst: en vakker dag begyndte de anorakker, hvor frynserne var avskaaret, at rulle sig opover og vilde snart ha kunnet gjøre tjeneste som halsskjærf, hvis ikke frynserne var kommet paa igjen i en fart».

Selv om vi har både dun, gore-tex og alt anna flott utstyr – er det flere ganger vi kunne ønsket oss klær som var utviklet for disse forhold. Vi skulle levd med frynsene…