Storispassasjen

/i /av
Blå og rød kite i lufta med menn og pulker på slep

Seiling i solnedgang – i et lilla-blått kveldslys.

Dagens problemstilling: hvor rett imot skal vinden være før det lønner seg å ligge i teltet? Skipper Jan tegner og forklarer – og regner grader i hodet. Han kommer til at vi kan komme ei mil nærmere målet om vi seiler fire. Han regner litt til. Og kommer til at det uansett er bedre å seile enn å gå. Det er alle enig i. Men vi vet vinden skal dreie i løpet av det neste døgnet – så spørsmålet er fortsatt: skal vi ligge eller skal vi slite i motvinden? Frontene er omtrent som de var den dagen det var vindstille. Finnmarkingene er ute og sjekker vindretningen hver halvtime, mens de to sørlendingene har krøpet godt ned i soveposene.

Ifølge satellittbildet har vi et parti med vanskelig is i igjen – i Storis Passage. Men på et punkt ser det greit ut å komme gjennom. Nødvendigheten av å treffe dette punktet, veier tungt i diskusjonen – og gjør at vi fortsatt ligger i teltet. Navnet «Storis» skremte oss litt. Kommer det fra norsk eller dansk – og betyr det rett og slett «stor is»? Vi har svært begrensede muligheter til å sjekke slike ting via vår iridium-forbindelse, men en ivrig bloggleser kunne informere oss om at navnet sannsynligvis kommer fra en US Coast Guard Cutter med samme navn. Skipet, med isbryterkapasitet, ble bygd under andre verdenskrig for å gå i farvannet rundt Grønland. Det skulle egentlig døpes «Eskimo», men State Department, ble i følge våre kilder, bekymret for at inuittene ville finne navnet for støtende. Derfor ble det danske ordet «Storis» valg. På 1950-tallet var «Storis» med på å legge den tidligere omtalte Distant Early Warning-linja. Og skipet ble det første fra USA som seilte hele Nordvestpassasjen.

Vi så i alle fall ikke mye stor is da vi seilte hit i går ettermiddag. Like etter klokka fire var det såpass bevegelse i lufta at vi ga den store dragen en sjanse – montert med ekstra lange liner. Den lettet – og i høyden var det nok vind til å dra oss elegant gjennom solnedgangen – i et lilla-blått kveldslys denne bloggforfatteren aldri har sett maken til. Kalde og fornøyde slo vi leir i måneskinnet etter 28 kilometer, i like mange minusgrader.

Nå har kokken Fasting våkna. Han nynner til «Ei krasafaren steinbu» og tilbyr oss smørgratinert bacongryte. Ingen dårlig ventemeny. Så får vi se om vi for første gang på turen får to netter på samme teltplass – eller om vindendringer kommer i løpet av ettermiddagen slik at vi seiler inn i Terror Bay til King William Island.

Mens vi venter på nordvesten

/i /av
klær til tørk

Finnmarkingen tørker fottøyet sitt i vårsola.

Det er et noe merkelig liv, vil nok noen synes, dette skiseilerlivet. Vi våkner til det perfekte turværet. Steikende solskinn, -19 grader og litt nysnø på bakken. Silkeføre, egentlig. Men frustrerende vindstille. Heldigvis er håp i sikte. Utpå dagen skal det komme vindt fra nordvest.

Vi har presset i oss mer kaffe denne formiddagen enn på resten av turen til sammen. Vi har stelt fingrer som har sprukket i kulda og smurt de med betennelsesdempende salve. En av gutta har til og med skifta til reservetrusa. Også har vi hatt en lang prat om Roald Amundsen og hans motiver med «Gjøa»-ekspedisjonen. Ja, han ble den første som førte ei og samme skute gjennom hele Nordvestpassasjen. Men han var ikke den første som reiste gjennom hele passasjen. Det hadde Robert McClure gjort i 1850–53, men da med både skip og over land. Amundsen selv ga Franklin og hans menn ære å være de egentlige oppdager av denne forbindelsen mellom Atlanterhavet og Stillehavet: «La oss reise dem et minne, varigere enn nogen bautastein: Erkjennelsen av, at de var de første oppdagere av Nordvestpassasjen.» Også var det alle de som mente Franklins ekspedisjon egentlig var overflødig, for han skulle jo bare føre sammen leden som Parry hadde funnet fra øst med den Cook og andre hadde kartlagt fra vest.

Amundsen løste denne forbindelsen med å gå øst av King William Island i stedet for det isfylte (jo, takk) Victoriastredet. Men, og her kommer det som gjør at «Gjøa»-ekspedisjonen ikke bare var en ferd gjennom Nordvestpassasjen. Da Amundsen kom på sørsida av King William Island, så han bare åpent vann: «Vestover lå Simpsonstredet fullstendig isfritt. Nordvestpassasjen var således åpen for oss.» Men i stedet for på elegant vis å krone 400 års kamp om denne sjøveien med en rask gjennomseiling på noen uker, svingte Amundsen hardt styrbord – til «den fineste lille havn, som finnes i verden!» Amundsen hadde nemlig andre oppdrag enn bare å seile ei skute vestover: «vi hadde først og fremst til mål for oss å skaffe beskjed om den magnetiske nordpol – også fikk passasjen stå hen som det mindre viktige». Dessuten fikk Amundsen stor interesse for folkene som bodde i området. Kanskje dette kulturmøtet også er med på å forklare at han ikke bare ble én, men valgte å bli to vintre på plassen som den dag i dag heter Gjøahavn – eller Gjoahaven i disse farvann.

Nå ryktes det fra yttersida, fra en rastløs finnmarking, at det trekker litt i lufta. Det gjelder å være klare når vinden kommer, mener han. Da er det ikke anna å gjøre enn å sende dagens tekst og pakke sammen.

Skal vi gå…?

/i /av
Tomenn sitter i snøen foran et rødt telt.

Kos i hytteveggen – mens vi venter på vind.

Bloggforfatteren våknet i dag til en diskusjon om teltduken blafret. En diskusjon som kun er av akademisk interesse – for seiling blir det uansett ikke under slike forhold. Frokostdiskusjonen var mer reell: skulle vi gå eller bli liggende og vente på vind? Et helt vanlig dilemma for turseglere. I vårt tremannstelt sto to posisjoner mot hverandre. Hva var vitsen med å slite seg ut for noen få kilometer, når vi kan segle samme distanse på noen minutter når vinden kommer tilbake? Pulktrekkerposisjonen vant – i fem kilometer. Så her ligger vi, på en av de sørligliste holmene i øyriket som har fått navn etter polarvitenskapens høyborg på 1800-tallet: Royal Geographical Society. Så nå er det vent-og-se-om-vinden-kommer-posisjonen som har tatt føringen – og har værtjenesten yr.no rett, vil det være vindstille i morgen også. Men så kommer kulingen!

Mellomposisjonen er ganske fornøyd. En lang ettermiddag med solvarmt telt gjør bloggskriving til en hyggelig opplevelse. Dessuten har vi for første gang på turen ligget i soveposene og slappet av, drukket kaffe, spist på tørkakjøttet vi kjøpte på gata i Cambridge Bay – og kost oss med resten av sjokoladekaka fra Maridalen. Det er så hyggelig stemning at selv skiløperen ser ut til å ha glemt bekymringa for manglende tilbakelagte kilometer.

Og praten går i de fleste retninger. Alt fra ising i dunsoveposer, til lading av solcellebatterier – og, selvsagt, om ulike polarhistoriske tema. Og for alt vi vet, ligger vi mer eller mindre over Franklins skip Erebus. For de som ikke kjenner den siste vending i Franklin-mysteriet: canadierne fant i 2014 vraket etter det ene av Franklins to skip. Etter intens leiting. Det var en verdensnyhet. Men det er hemmelig hvor funnet ble gjort – for å unngå at uvedkommende skal dykke ned og forsyne seg.

I 1854 ble det offisielt erklært at Franklin og hans menn var omkommet, men enka Lady Lane Franklin var ikke fornøyd med uvissheten om hva som hadde skjedd, og betalte for nye leiteaksjoner. I to år var McClinton ute og søkte – og kom hjem med meldinger fra to varder på vestsida av King William Island, like over stredet vi skal passere når vi får vind i seilene. I tillegg fant han en pakke med uleselige brev. Men han kom også tilbake med mindre ærefulle fortellingene, fortalt av inuittene – brutale historier om galskap blant menn som ikke mestret elementene. Selv om britenes øyner fra midten av 1850-tallet rettet seg mot Krim og krigshandlingene der, og interessen for passasjen i nord gradvis forsvant, har spørsmålet om hva som egentlig skjedde aldri sluppet taket. Og nå, altså, ligger en hel båt på elleve meters dypt vann og venter på å bli utforsket.

Dessuten, har vi forstått enkelte mener, er funnet kjærkomment for canadiske myndigheter. Det kan fort havne på UNESCOs verdensarvliste – noe som kan styrke et canadisk syn om at Nordvestpassasjen er canadisk territorialfarvann og ikke et internasjonalt strede – som er USAs posisjon. Det store spørsmålet er om passasjen en dag skulle bli aktuell for kommersiell skipstrafikk. Men her sporer diskusjonen av i teltet. Storpolitikk ser ut til å være vanskelig å kombinere med det enkle friluftsliv – dessuten har sola gått ned, temperaturen synker, datamaskinen skriker på mer strøm – og bloggforfatteren fryser på fingrene.